Liksomsolidaritet

Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita

Landbruksministeren skyver de fattige foran seg, og later som om han er opptatt av dem heller enn av norske bønder.

The Economist har i siste nummer en lengre artikkel om matsituasjonen i verden, hvor de med rette er bekymret for at man er i ferd med å gå fra et fokus på matsikkerhet til et fokus på selvberging. Dessverre er den norske Regjering en av pådriverne for denne utviklingen.

Artikkelen kommer i anledning av toppmøtet om matsikkerhet som ble avholdt av FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) i forrige uke. Møtet ble beæret med besøk av både paven, Berlusconi og vår egen landbruks- og matminister Lars Peder Brekk. De to første har nok å ta seg til, så jeg vil her konsentrere meg om sistnevntes bidrag til debatten.

Brekk holdt en tale der han sa det som nok også alle de andre talerne sa: Én milliard sulter, de trenger mat, vi vil hjelpe dem. Han la vekt på en velprøvd form for hjelp – investeringer i fattige lands landbruk. Men han så, ikke overraskende, vekk fra en annen form for hjelp, der Norge har betydelig mindre å være stolt av.

Påtatt altruisme

Brekk nevnte ikke markeder og handel med ett ord. Tvert i mot mente han at ”det viktigste hjelpemiddelet for å oppnå matsikkerhet er nasjonal matproduksjon. Hvert land har en plikt og en rett til å gi mat til sin egen befolkning” (min oversettelse).

Brekk og Regjeringens politikk ligger i ordet ”rett”. Man ønsker (selvsagt bare med fattige bønders interesser for øye) at alle land (tilfeldigvis inkludert også Norge) skal ha rett til å beskytte sin egen matproduksjon mot matproduksjon fra andre land.

Det er greit å mene at fattige land bør beskytte sine egne bønder mot konkurranse. Enda greiere er det å insistere på at de selv bør få bestemme om de vil ha høyere eller lavere barrierer. Hverken historien eller teorien gir grunn til entydige konklusjoner, selv om argumentene i mine øyne heller klart i favør av økt frihandel.

Det er i og for seg også greit å mene at Norge bør beskytte sine bønder mot konkurranse, også fra fattige lands bønder. Egoistisk og bakstreversk – men legitimt.

Men det er ikke greit å late som man kjemper fattige bønders sak når man egentlig vil beskytte relativt velfødde norske bønder. Det er det Brekk gjør når han skyver verdens sultende foran seg i dette spørsmålet.

I utakt

Heldigvis har ikke Brekk hatt stor innflytelse på prateklubbens slutterklæring. Her har man lagt vekt på åpne markeder som et ”essensielt element for global matsikkerhet”.

Landbruks- og matministeren bør derfor følge Ban Ki-Moons oppfordring til møtet: ”Vi må unngå proteksjonisme og stoppe med subsidier som forvrenger markedene. Dette […] er kjernen i matsikkerhet. Vår jobb er ikke bare å gi mat til de sultne, men å gi de sultne makt til å skaffe mat til seg selv”.

Norge ligger øverst på mange rangeringer av solidaritet med utviklingslandene. Det er selvsagt ingen unnskyldning for å ligge sist på den rangeringen som kanskje er viktigst, nemlig viljen til å ofre noe for andre ved å utsette seg for konkurranse.

Innlegget ble publisert på Minerva.as 24. november 2009. Her ligger også linker til kildene.