Kapitalisme, krig og fred

Av Torkel Brekke, professor ved UiO og prosjektleder i Civita.

Er det slik at økonomisk frihet minsker sjansen for borgerkrig? Og fremmer kapitalisme fred?

Siden opplysningstiden har optimistiske filosofer hevdet at demokrati fører til fred. Liberale republikker vil skape en fredelig føderasjon i verden, hevdet Immanuel Kant på slutten av 1700-tallet. Intet land med McDonald’s har noen sinne gått til krig mot hverandre etter at de fikk McDonald’s, skrev den amerikanske journalisten Thomas Friedman på slutten av 1900-tallet.

Forholdet mellom demokrati og fred er blitt et viktig felt for empirisk forskning i statsvitenskapen. Det er vokst fram bred enighet om at den raske nedgangen i kriger mellom stater de siste tiårene er et resultat av at demokratiet har spredd seg. Demokratier kriger ikke mot hverandre. Samtidig kan det se ut til at sjansen for krig mellom demokratier og ikke-demokratier faktisk er høyere enn mellom ikke-demokratier, slik blant annet norske forskere som Håvard Hegre og Nils Petter Gleditsch har hevdet. Dermed blir ikke veien mot Kants globale føderasjon nødvendigvis en helt fredelig vei.

Handler mellomstatlig fred om demokratiet som politisk regime, eller har de dominerende økonomiske modellene i liberale demokratier en avgjørende betydning? Et voksende miljø av forskere innenfor statsvitenskap og fredsforskning viderefører tenkningen om demokratisk fred på det økonomiske feltet. Den amerikanske statsviteren Eric Gartzke har for eksempel publisert studier hvor han argumenterer for at den egentlige årsaken til at demokratiske stater ikke går til krig mot hverandre, er at de er kapitalistiske. I en artikkel fra 2007 med tittelen «The Capitalist Peace» forsøker han å vise at det er frie markeder, gjensidig avhengighet gjennom handel, og økonomisk utvikling, som fører til fred mellom stater. Siden Gartzke tidligere har levert viktige bidrag til forskningen om demokrati og fred, bør han lyttes til når han vrir teoribygging om politikk og fred til å handle om økonomi og fred.

Krig er ikke særlig rasjonelt lenger. De moderne formene for kapital, aller fremst menneskelig kapital, er jo ikke er særlig egnet for røvertokt og erobring. Det er mye enklere å kjøpe tjenestene til et miljø med datanerder i et naboland, enn å stjele nerdene. Til tross for spekulasjoner om nye kriger om naturressurser – som vann, fisk, olje, mineraler – er det altså generelt lite å vinne ved bruk av våpenmakt. Mange forskere har undersøkt, med forskjellige metoder, hvorvidt den gjensidige økonomiske avhengigheten mellom stater som skapes gjennom sterke handelsbånd minsker sannsynligheten for krig. Samtidig er antagelsen om fred gjennom handel utfordret av andre forskere, spesielt av den amerikanske statsviteren Katherine Barbieri. Hun mener at avhengighet gjennom handel kan føre med seg fred under visse omstendigheter, men hun mener også å kunne vise at visse former for avhengighet faktisk øker sjansen for krig mellom stater. Her har hun nok flertallet av forskere mot seg. Og det er selvsagt ikke bare forskere som er opptatt av dette; EU er blitt til med visjonen om fred og gjensidig avhengighet.

Kapitalisme ser altså ut til å føre til fred. Utsagnet skjærer kanskje i ørene på mange. Ordet «kapitalisme» er et av disse ordene man gjerne unngår å bruke. Det er nesten umulig å benytte ordet uten å legge sterk negativ eller positiv verdi i det. Tilhører man venstresiden i politikken, vil man stort sett ty til ordet for å benevne globale institusjoner og krefter som undergraver statenes styringsevne og raner de fattige delene av verden. Marxister mener at kapitalismen splitter samfunn og er en kilde til konflikt. Kapitaleierne lever av å utnytte arbeiderne, og kapitalismen skaper klasser der rikdom konsentreres hos en liten gruppe. Klassene vil konkurrere og komme i konflikt. Slik mener marxister å kunne forklare Europas revolusjoner som utbrudd av klassekamp, og med de rette ideologiske brillene, kunne man tolke den kalde krigen som klassenes sammenstøt på en global slagmark. «Og så samles vi på valen, seieren vet vi at vi får,» sang vi alltid i 1. maitogene på 70-tallet.

Tilhører man høyresiden, vil man tvert i mot mene at kapitalisme er positivt fordi systemet gir muligheten for at private aktører kan eie verdier, ta opp lån, investere og skape nye verdier. Har man ikke privat eiendomsrett og muligheter for kreditt, er det vanskelig å forløse potensialet for verdiskapning i et samfunn. Mange vil også følge Adam Smith i hans påstand om at det å handle er en naturlig aktivitet for mennesker. Mens Aristoteles så trangen til politisk organisering som vårt mest grunnleggende trekk, mente Smith at trangen til å handle var det som skilte mennesker fra dyr. Mennesker er ikke først og fremst politiske vesener, men økonomiske, og hvis man undertrykker den naturlige trangen til å handle ved å begrense muligheten til å etablere markeder, vil man ikke oppnå annet enn å vri den økonomiske aktiviteten over til ulovlige, svarte markeder. Kapitalismens forsvarere vil peke på den uformelle økonomien i utviklingsland, eller svartebørshandel i kommunistiske land, for å begrunne en slik påstand.

Demokratier fører ikke krig mot hverandre, men om man blir optimist av å se på verdens stater og deres grenser, blir man pessimist av å observere hva som foregår inne i mange av dem. Borgerkriger er den nye formen for konflikt, og de skaper enorme humanitære, politiske og moralske utfordringer. Hva gjør man for å bli kvitt slike kriger, hvor sivile ofte er ofrene?

Professor Indra de Soysa ved NTNU hører til optimistene også når det gjelder voldsbruk internt i stater. I en fersk studie undersøker de Soysa virkningen av økonomisk frihet på sannsynligheten for borgerkrig, og han undersøker også virkningene av økonomisk frihet på statlig undertrykkelse av menneskerettigheter. Som et mål på økonomisk frihet bruker han The Economic Freedom Index laget av Fraser Institute. Indeksen måler økonomisk frihet etter 22 kriterier, som for eksempel myndighetenes andel i økonomien, åpenhet for handel, restriksjoner på kapitalkontroller, rettsvesenets grad av uavhengighet og en rekke andre faktorer.

De Soysas resultater er overbevisende. Økonomisk frihet slik den defineres av Fraser Institute ser ut til å ha et sterkt negativt forhold til borgerkrig og brudd på menneskerettighetene. Hvis man ønsker å minske sannsynligheten for borgerkrig eller statsterrorisme, er økonomisk frihet viktigere enn de fleste andre faktorer.

Hvordan forklare dette? Vi kan gå tilbake til Adam Smith. For hvis det er naturlig for mennesker å handle, vil de fortsette å gjøre dette også der hvor det ikke finnes fungerende markeder. De vil lage markeder selv, og uten en stat med et maktapparat, rettsvesen og byråkrati til å kontrollere markedene, vil en hver entreprenør som engasjerer seg være avhengig av egen evne til å beskytte investeringer mot røvere og konkurrenter. I stedet for å betale skatt og forvente beskyttelse av politi og domstol, plasserer entreprenøren en del av overskuddet i våpen og leiesoldater for å beskytte sine forretninger. Man bygger opp sine verdier i skyggenes verden, utenfor loven. Samfunn hvor dette er normen hjemsøkes av vold og lovløshet, og når entreprenørenes overskudd og makt blir stort nok, kan de utfordre den svake staten selv. Man får borgerkrig.

Immanuel Kant var kanskje vel optimistisk på vegne av det internasjonale samfunn, og Friedmans tese om McDonald’s fred ble dessverre falsifisert da USA invaderte Panama og bombet Serbia. Likevel gir dagens forskning om kapitalisme og fred håp om at det er mulig å binde både stater og samfunn sammen i økonomiske bånd som gjør krig mindre attraktiv enn før.

Artikkelen er publisert i Dagbladet 4. mars 2010. Notatet til Indra de Soysa finner du her.