Ingen tar ansvar

Så lenge holdningene er at arbeidsinnvandrere kun kommer for å tjene penger, og at bedriftene kynisk bytter ut arbeidstakere etter behov, vil Norge ikke klare å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft fra Europa. En offensiv rekrutteringsprosess er kostbar, men en mislykket arbeidsansettelse er dyr, en god ansettelse kan vare i mange år, skriver Mathilde Fasting hos Minerva.

Publisert: 3. september 2012

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Hverken myndigheter, arbeidsliv eller fagbevegelse tar ansvaret for å gjøre Norge attraktivt for arbeidsinnvandrere.

Vi trenger mer vellykket arbeidsinnvandring til Norge, men den kommer ikke gratis. Hvem skal betale for arbeidet? Og hvordan sørge for å få rett person på riktig sted?

Nordmenn tror vi bor i et annerledesland, et paradis i Europa, men for en polakk, spanjol, greker eller slovaker er ikke Norge det første de tenker på som paradis. Snarere får de nok tanker om mørke, kulde, ukjente steder og høyt prisnivå.

I dag er det ingen av partene i arbeidslivet som virkelig satser på å tiltrekke seg arbeidstakere.

Myndighetene satser mer på tiltak mot sosial dumping enn på tiltak som kan forenkle og forbedre arbeidsinnvandringen.

Norske bedrifter – arbeidsgiverne – er urealistiske når det gjelder hva som skal til for å få god utenlandsk arbeidskraft. Mange av dem lener seg helst på vikarbyråer som bare i varierende grad skolerer sine arbeidstakerkandidater skikkelig.

Og fagbevegelsen tar heller vare på de som er innenfor enn å jobbe for at de som er utenfor, skal komme inn. LO skulle nok helst hatt et arbeidsliv uten vikarbyråer og utenlandske arbeidstakere.

Samtidig som få jobber for å legge til rette, er det knallhardt å komme hit som arbeidsinnvandrer.

Aftenposten skrev 6. juni 2012 om spanjolene som var kommet til Norge og bodde i telt på Langøyene mens de søkte arbeid. Men «drømmen om et nytt liv i Norge [var] i ferd med å dø ut». Det er beintøft å komme til Norge uten å være godt forberedt, og det er særlig språkkunnskaper som er viktig, enten engelsk eller norsk.

De fleste har, ifølge den katolske kirkes bistandsorganisasjon Caritas, gode CV-er, arbeidserfaring og høy utdannelse, men de mangler en realitetsforståelse av hva som skal til for å få jobb i Norge.

Å migrere er en stor beslutning for et menneske, så motivasjonen må være genuin og sterk. Det holder ikke bare med en kompetanse som etterspørres i Norge og drømmer om bedre lønn, selv om det er en viktig motivasjonsfaktor å bedre sine livsvilkår, noe jeg har skrevet om i Civita-rapporten Sosial jumping.

I utgangspunktet vil en norsk arbeidsgiver se etter arbeidskraft i Norge. Finnes ikke den, som tilfellet er med for eksempel førskolelærere, farmasøyter, sykepleiere og ingeniører, er det muligheter for europeere.

Men en vellykket ansettelse krever mye både av arbeidsgiver og arbeidstaker. For det første må arbeidsgiver være sikker på at arbeidstakeren har riktig kompetanse. Det er mange yrker som krever spesiellgodkjenning i Norge. En norsk mastergrad i pedagogikk er ikke uten videre sammenlignbar med en spansk eller polsk.

Deretter er språkkunnskaper avgjørende, enten norsk eller engelsk, men i mange yrker er norsk helt avgjørende. Akkurat som vi sier at noe er «helt gresk», vil en greker si det samme om norsk. Språkopplæring kan ta flere måneder.

Jeg har akkurat sett hvordan en norsk bedrift satser på språkopplæring for ulike yrkesgrupper, og det var ingen kjære mor. Etter en uke med kurs, åtte timer hver dag, var det test. Passerte du ikke den, var det rett hjem. For som bedriften sa: Det er bedre å få den beskjeden før du har begynt å jobbe, enn å mislykkes i jobben. Etter en uke var det forbudt å snakke morsmål overhodet.

Neste utfordring er arbeidskultur og sosiale forhold. Hvordan er det å jobbe pHar du så klart å knekke både kulturelle og språklige koder, er du klar for det norske arbeidsmarkedet som verdifull, etterspurtå en norsk arbeidsplass?

For mange er det vanskelig å forstå at sjefen har lite kontor og står mer eller mindre på likefot med sine ansatte, og at man ikke mister ansikt dersom man spør når man ikke skjønner hva som blir sagt eller skal gjøres. Høylytt diskusjon og gestikulering er ikke vanlig på norske arbeidsplasser, og har man hilst ordentlig en gang, så er hei nok neste gang. I Norge er dessuten tiden mer verdifull enn materiellet, derfor behøver man ikke bruke spikeren to ganger.

Utenfor arbeidsplassen er det også mange kulturelle koder. Av de morsomste jeg hørte om, var en som trodde at man kunne by politimannen på middag hvis man ble tatt for å kjøre for fort. Hypotesen var at politimenn alltid var sultne og ikke ville si nei til et godt måltid. Men i Norge er politimenn stort sett mette på jobb.

Har du så klart å knekke både kulturelle og språklige koder, er du klar for det norske arbeidsmarkedet som verdifull, etterspurt og kompetent arbeidskraft. Sosial jumping er ikke for pyser, så den som har motivasjon og vilje til å stå løpet ut, har gode sjanser for et bedre liv.

Norske arbeidsgivere kan ikke forvente å få tak i godt kvalifisert arbeidskraft fra Europa uten å være forberedt på den ekstra skoleringen som skal til. Derfor er motivasjon og vilje vel så viktig for dem. Bedrifter som setter i gang egne rekrutteringsprogrammer, som Kanvas og Boots, forteller at det koster mye, men er verdt innsatsen.

Vikarbyråer har også samme rekrutteringsfunksjon, noe som demper risikoen for feilansettelser for de bedriftene som mottar arbeidskraften.

Men så lenge holdningene er at arbeidsinnvandrere kun kommer for å tjene penger, og at bedriftene kynisk bytter ut arbeidstakere etter behov, vil Norge ikke klare å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft fra Europa.

En offensiv rekrutteringsprosess er kostbar, men en mislykket arbeidsansettelse er dyr, en god ansettelse kan vare i mange år.

Artikkelen er publisert hos Minerva 3.9.12.