Hong Kong på Cuba

Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita.

Hva om Canada fikk lov til å opprette og drive en egen by, med egne regler, på Cuba?

Paul Romer, mest kjent for betydelige bidrag til teoriene om økonomisk vekst, har bestemt seg for å gi opp universitetskarrieren for å fremme ideen om ”charter cities”, ”fribyer”.

Tanken bak er enkel: To land, for eksempel Cuba og Canada, går sammen: Cuba gir Canada fullmakter til å opprette en helt ny by på et ubebodd område innenfor Cubas grenser (Romer selv foreslår at ansvaret for Guantanamo Bay overføres fra USA til Canada). Canada setter så opp de regler og den infrastruktur man mener er nødvendig for at byen skal tiltrekke seg innflyttere og blomstre, og sørger for at reglene overholdes. Canadas medvirkning sikrer at institusjonene vil vare og ikke kastes om så snart neste cubanske regjering eller diktator overtar. Deretter kan de som vil, flytte inn og ut av byen som de ønsker. Hvis Canadas institusjoner er vellykkede, vil byen fungere som en magnet på mennesker og kapital – og byen vil utvikles og bli til inspirasjon for reformer også i resten av Cuba.

Fribyer kan sammenliknes med friskoler: Har man en god idé til hvordan skolen kan bli bedre, kan den testes ut i liten skala for å se om ideen virkelig er god – for senere å overføre ideen til hele systemet, hvis den viser seg å være det.

Romer ser for seg at fribyene skal fungere slik Hong Kong har fungert for Kina. Her har britiske og markedsvennlige institusjoner åpenbart inspirert til reformer i andre deler av Kina – først i egne økonomiske soner, senere også mer generelt.

Tanken er i utgangspunktet innbydende: Med fribyer kan risikovillige og nytenkende mennesker i utviklingslandene bevege seg dit de mener institusjonene ligger best til rette for dem, enten det er i en markedsliberal friby satt opp av USA eller i en sosialdemokratisk friby satt opp av Norge. Samtidig har fribyene den fordel at de som ikke ønsker å delta i eksperimentet, kan bli hvor de er.

Det kan være enklere å opprette institusjoner og infrastruktur fra grunnen av enn å flikke på eksisterende og ofte svært lite vellykkede systemer. Slik kommer man unna ødeleggende stiavhengighet, at valg gjort tidligere i historien hemmer positive reformer i dag. Det er trolig også enklere politisk sett, siden man ikke støter på endringsuvillige aktører med interesse av at de eksisterende institusjonene bevares.

Å påvirke politikken en lever under gjennom stemmeseddelen er ikke enkelt, i udemokratiske land er det umulig. Men å påvirke politikken en lever under gjennom å flytte, er kanskje enklere – og det gjør samtidig at man ikke trenger å endre betingelsene som ens medborgere lever under.

Men motargumentene er også mange. Et av dem er selvsagt at institusjonene må ha basis i det samfunnet de er en del av. Slik sett er ikke all stiavhengighet av det onde. Det er heller ikke tvil om at det er en viss grad av utopi over Romers ideer. Tanken høres enkel ut, men de praktiske, politiske og moralske problemene er større enn han så langt ser ut til å ha tatt innover seg. Historien har brakt mange eksempler på at det ikke bare er enkelt å ”vise hvordan det skal gjøres”.

Det sies at Romer allerede er i samtaler med flere land om slike prosjekter. Eksperimentet kan bli spennende å følge.

Artikkelen er publisert på Minerva.as 4.3.2010.