Thatcher: Elsket og hatet

Margaret Thatcher vil gå inn i historien som en splittende personlighet. En politiker man ikke forholder seg likegyldig til. Det er mulig man fremdeles finner slike politikere, men de tilhører i så fall sjeldenhetene, skriver rådgiver i Civita, Eirik Løkke, hos Minerva.

Publisert: 9. april 2013

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Når nekrologene om Margaret Thatcher nå forfattes spares det ikke på superlativene – verken positive eller negative. Men en ting forener både tilhengere og kritikere: Hun utgjorde en forskjell. Nettopp derfor er det riktig å snakke om epoken før og etter Margaret Thatcher.

”Practice what you preach”, lyder et kjent amerikansk ordtak. Margaret Thatcher gjorde begge deler. For Thatcher var protestantisk etikk, formulert som ”an honest day’s work for an honest day’s pay” den mest grunnleggende verdien, noe hennes berømte (og misforståtte) sitat om ”there`s no such thing as a society” illustrerer. For Bjarne Håkon Hansen var det politiske mantra om ”å stå opp om morran” en floskel, for Thatcher var det alvor. Hennes Storbritannia skulle bygges på selvhjulpenhet, meritokrati og patriotisme.

Dette var Thatcherisme par excellence.

Det er godt mulig, i hvert fall ikke umulig, at Storbritannia kunne reformert sin skakkjørte økonomi uten den type kompromissløs hestekur som Margaret Thatcher gjennomførte. Men jeg tviler. Storbritannia på 1970-tallet gikk med god grunn under navnet ”Europas syke mann”, dominert av uregjerlige fagforeninger og politisk handlingslammelse. I så måte var Thatcher rett dame til rett tid. I Thatcher fikk britene en politiker med et klart mål, en klar strategi og en kompromissløs vilje til å gjennomføre. Slikt ble det naturligvis bråk av.

I 1974 falt den konservative regjeringen ledet av Edward Heath etter at motstanden blant fagforeningene hadde blitt for stor. En av arkitektene bak streikene var Arthur Scargill. Han var fast bestemt på å gjøre det samme med Thatcher-regjeringen et tiår senere. Scargill var leder for gruvearbeiderne, og valgte i 1983 å gå til streik (uten å spørre sine medlemmer) med den hensikt å tvinge regjeringen i kne. Scargill ble symbolet på motstanden mot Thatcher – og det kunne neppe ha passet jernkvinnen bedre. Dette fordi Arthur Scargill personifiserte egenskapene Thatcher hatet: Sosialisme av den gamle sorten, som attpåtil markerte støtte til Sovjetunionen (frigitte dokumenter tyder også på at han ble finansiert av Sovjetunionen). På den måten fikk Thatcher akkurat det fiendebilde hun ønsket – og gjennom grundige forberedelser, blant annet gjennom å sikre store energilagre nøytraliserte hun trusselen fra den britiske sosialismen.

Men Thatcher hadde større planer: Kommunismen skulle ikke bare holdes i sjakk, den skulle bekjempes, og plasseres på idehistoriens skraphaug. Sammen med Reagan lanserte hun en mot-offensiv, og i Gorbatsjov fant hun en person ”man kunne snakke med”. Gorbatsjov spilte nok en større rolle enn Thatcher hva gjelder avviklingen av kommunismen som global trussel, men de aller færreste vil være uenig i at politikken til Thatcher utgjorde en forskjell.

En annen milepæl i Thatchers regjeringsperiode er naturligvis Falklandskrigen. Jeg ser mange analytikere hevder at denne var avgjørende for det første gjenvalget av henne. Det tror jeg ikke er tilfelle, men krigen fanger uansett inn essensen av Thatchers karakter: patriotisme og kompromissløshet. Falklandsøyene hadde vært under britisk kontroll siden 1833, og Thatcher hadde ingen planer om å svikte britiske borgere – selv ikke dem som befant seg på andre siden av jordkloden. Beslutningen om å gripe inn militært var slett ikke selvsagt, og den argentinske juntaen trodde helt åpenbart ikke at Thatcher mente alvor. Selv Reagan-administrasjonen nølte. Det gjorde ikke den britiske statsministeren mindre bestemt. Angrepet på Falklandsøyene var et angrep på det britiske samveldet, og skulle behandles deretter. Krigen endte med full seier til Thatcher, med påfølgende økning av britisk patriotisme, noe som ikke bare var heldig. Det som derimot var heldig, var at det argentinske militærdiktaturet falt som følge av krigen.

Thatcher hadde likevel et problematisk forhold til militære diktatorer. Hennes støtte til Pinochet-regimet vil for alltid være en skamplett på rullebladet, og er et eksempel på at anti-kommunismen kan bikke over og forkludre det moralske kompasset. Det hersker ingen tvil om at Thatcher sto på demokratiets side i kampen mot det totalitære, og hun vil nok mene at målet i dette tilfellet helliget middelet og at Pinochets hjelp under Falklandskrigen og hans anti-kommunisme fortjente støtte. For meg er det heller et eksempel på at min fiendes fiende, ikke nødvendigvis er min venn.

Det burde heller ikke være noe problem å innrømme at hennes politikk hadde sosiale kostnader. Store sosiale kostnader. Disse kunne, om ikke vært unngått, i hvert fall blitt adressert med en større alvorlighet enn det Thatcher og hennes tilhengere gjorde. Sosial ulikhet er utvilsomt et problem som ble forsterket av Thatcher-årene. Kan hende det langt på vei var nødvendig for å reformere Storbritannia, men vi bør like fullt huske på at reformene hadde alvorlige bivirkninger.

Hvordan skal man så oppsummere en av de viktigste personene i det 20.århundre?

La meg avslutte med å sitere Tony Blair, som meget treffende har blitt kalt hennes største suksess:

“Margaret Thatcher was a towering political figure. Very few leaders get to change not only the political landscape of their country but of the world. Margaret was such a leader. Her global impact was vast. And some of the changes she made in Britain were, in certain respects at least, retained by the 1997 Labour Government, and came to be implemented by governments around the world.

As a person she was kind and generous spirited and was always immensely supportive to me as Prime Minister although we came from opposite sides of politics.

Even if you disagreed with her as I did on certain issues and occasionally strongly, you could not disrespect her character or her contribution to Britain’s national life. She will be sadly missed”

Innlegget er publisert hos Minerva 8.4.13.