Å overvåke seg selv

Av Lars Fr. H. Svendsen, prosjektleder i Civita

Personvernet forsvares ofte ut fra muligheten for misbruk av informasjon. Et mer grunnleggende hensyn er at omfattende overvåking forandrer vårt forhold til oss selv og andre.

Frihet forutsetter mer enn at ingen med makt tvinger en person til å handle annerledes enn vedkommende ønsker – den forutsetter også et rom for dannelse av selvet hvor det er unndratt den «myke» makten i et overvåkende blikk.

Privatlivet muliggjør en avstand til visse mennesker slik at man kan danne desto nærere bånd til andre. Vi danner relasjoner ved å gi andre adgang til oss på forskjellige måter. Privatsfæren er et rom hvor vi kan gjøre som vi ønsker uten frykt for andres reaksjoner, dvs. alle andre enn dem vi selv har valgt å gi tilgang til denne sfæren.

Som sosiale vesener spiller vi roller for hverandre og overvåker samtidig oss selv for å forsikre oss selv om at vi spiller rollene riktig. Vi behøver imidlertid også et rom hvor vi ikke spiller en rolle, hvor vi ikke behøver å overvåke oss fordi vi heller ikke overvåkes av andre.

Hvis alt du foretar deg kanskje blir observert og registrert, vil du bli forsiktig med hva du foretar deg. Uten en sfære fri for andres innsyn og inngrep, vil ikke frihet og individualitet la seg danne og opprettholde.

Et standardargument er: «Hvis man ikke har noe å skjule, har man heller ingenting å frykte.» Argumentet forutsetter at det man har å skjule er noe som i en eller annen forstand er umoralsk eller ulovlig. Det vi har å skjule er ikke nødvendigvis noe ulovlig eller umoralsk, men vanligvis noe vi i en eller annen forstand oppfatter som så intimt at vi ikke ønsker at andre skal ha innsyn i det. En tysk undersøkelse fra 2008 viste at over halvparten av de spurte ville unngå å bruke telefon til å kontakte psykolog, ekteskapsrådgivning eller rusrådgivning på grunn av datalagringsdirektivet.

En svekkelse av personvernet legger ikke opplagte fysiske begrensninger på handlingsrommet ditt, og du står tilsynelatende like fritt som før til å handle slik du måtte ønske. Men bare tilsynelatende, for du legger bånd på hva du sier og gjør.

I den totalitære staten lever borgerne i frykt for statsmakten, mens staten tvert imot fremstår som kilde til trygghet i sosialdemokratiet. For at staten skal kunne utføre sin beskyttelsesoppgave mest mulig effektivt, blir borgerne villige til å gi den innsyn i store deler av den privatsfæren som liberale tradisjoner vil holde utenfor statens domene.

Krav om frihet – herunder privatliv og personvern – vil alltid møtes med motargumenter om hensyn til sikkerhet og nytte. I dagens ideologiske klima synes prinsipielle argumenter for liberale rettigheter å komme til kort overfor en serie pragmatiske tiltak som skal løse presumptivt presserende problemer.

Det er et betydelig press på politikere for å gjennomføre tiltak som svekker personvernet. Derfor er det avgjørende at det finnes organisasjoner som engasjerer seg i denne problematikken. Overlatt til politikere som hengir seg helhjertet til en prinsippløs pragmatisme, går vi mot et samfunn hvor vi aldri slipper å overvåke oss selv.

Innlegget sto på trykk i Aftenposten 23. mars 2010.