Demokrati og rettigheter

Når nei betyr ja

I 1988 tapte Augusto Pinochet folkeavstemningen om sin egen fremtid. Pablo Larraíns Oscar-nominerte film Stem nei gir et godt innblikk i Chiles fredelige overgang til demokrati, skriver rådgiver i Civita, Eirik Løkke, på minervanett.no.

Publisert: 25. februar 2013

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

I 1988 tapte Augusto Pinochet folkeavstemningen om sin egen fremtid. Pablo Larraíns Oscar-nominerte film Stem nei gir et godt innblikk i Chiles fredelige overgang til demokrati.

”I don`t remember what you said, but I remember how you made me feel”, lyder en av de mest kjente aforismene fra den politiske kommunikasjonen. I filmen Stem Nei har regissør Pablo Larraín fremhevet denne innsikten som avgjørende for å bli kvitt Pinochet. Resultatet er en av de mest interessante politiske filmene det siste tiåret.

Kjemper mot terrorveldet

I 1980, syv år etter at General Augusto Pinochet på en særs brutal måte overtok makten i Chile, ble en ny grunnlov vedtatt. Etter betydelig internasjonalt press ledet den til en folkeavstemning, hvor det chilenske folket ble bedt om å svare ”ja” eller ”nei” til Pinochet-regimet. Dette er den geografiske og tidsmessige plasseringen for Pablo Larraíns film Stem nei. Hovedrolleinnehaver Gael García Bernal har med god grunn blitt kalt Sør-Amerikas ledende skuespiller, en karakteristikk han fortjener etter hans fantastiske innsats i rollen som René Saavedra.

Saavedra er en chilensk reklamemann, med inspirasjon fra den visuelle kommunikasjonens mekka, USA, som motvillig påtar seg oppgaven med å utforme den politiske kampanjen til nei-siden. Saavedras første oppgave er å overbevise sine oppdragsgivere om at det ”å ha rett” ikke nødvendigvis er ekvivalent med det ”å få rett”. Saavedra mener kampanjen trenger et positivt budskap, snarere enn et vitnesbyrd over grufullhetene til Pinochet. Det er et budskap som ikke umiddelbart henter resonans. Særlig overraskende er det ikke all den tid dette i hovedsak er mennesker som har opplevd Pinochetregimets terrorvelde, og som har et sterkt behov for å avdekke regimets sanne natur. Saavedra har naturligvis forståelse for behovet, men i første omgang er det viktigere å vinne folkeavstemningen.

Fornuft og følelser

Larraíns evne til å la persongalleriet uttrykke dialektikken mellom fornuft og følelser, i lavmælte, men særs overbevisende dialoger, er filmens store styrke. Larraín evner å anskueliggjøre for publikum det dilemma som oppsto for nei-siden: Hva haster mest? Formidle grusomhetene til regime, eller formidle et positivt fremtidsbudskap?

Man kan selvsagt innvende at dette er falske dikotomier. Det er slett ingen motsetning mellom å ta et oppgjør med fortiden, samtidig som man ser fremover mot en bedre fremtid. Man kan sågar hevde at det første er en forutsetning for det andre: Det er betydelig vanskeligere, om ikke umulig, å bevege et samfunn fremover, dersom åpne historiske konflikter fungerer som en verkebyll. Hovedpoenget til Larraín og Stem nei bør absolutt ikke tolkes som et argument mot å se fortid og fremtid i sammenheng, men snarere er det et argument for at ting bør tas i riktig rekkefølge.

Det taktiske valget nei-siden sto overfor i 1988, var nettopp å velge mellom fortid og fremtid, mellom pessimisme og optimisme, hvor sistnevnte har den positive assosiasjon. Som en av karakterene sier til Saveedra: ”For meg høres demokrati ut som glede”. En av grunnene til at dette valget fremheves, har nettopp å gjøre med filmens andre hovedtema – den politiske kommunikasjonens virkemåte, hvor konvensjonell visdom tilsier at velgerne har begrenset evne til å motta flere budskap simultant. Det er denne innsikten Saavedra ønsker å formidle, og jeg røper neppe noen stor hemmelighet ved å si at han lykkes ganske godt.

Kontroversielt tema

Hovedgrunnen til at Pinochets Chile forblir et kontroversielt tema er at det viste den kalde krigens ideologiske motsetning. Stem nei er naturligvis ikke nøytral i sin fremstilling, sympatien ligger hos nei-siden. Men samtidig balanserer Larraín fremstillingen gjennom å vise at Pinochet hadde en betydelig oppslutning, blant annet uttrykt gjennom replikken til en eldre dame som vil stemme ja: ”Jeg har det ganske bra”.

Dette har naturligvis implikasjoner for måten Saavedra analyserer folkeavstemningen på. Ettersom Pinochet rent faktisk kan vinne flertall uten valgjuks, er det et ytterligere argument for å være kynisk i valget av virkemidler. Budskapet må selges, og Saavedra benytter alt av hva moderne reklameteknologi kan tilby – og som nevnt er det neppe en hemmelighet for Minervas lesere at nei-siden endte opp med å vinne avstemningen, hvorpå Pinochet frivillig gikk av som leder.

Skjønt hvor frivillig var denne avgangen?

Larraín bruker ikke mye plass til å spekulere over dette spørsmålet, men viser tydelig at chilenerne inntil det siste, faktisk var usikkre på om Pinochet ville respektere et nei-flertall. Nye dokumenter offentliggjort av National Security Archive antyder at Pinochet planla å beholde makten gjennom bruk av vold, men fikk ifølge dokumentene ikke nok støtte internt i regjeringen. Dokumentet viser også at Reagan-administrasjonen støttet nei-siden med penger, noe Larrain vektlegger i en av filmens tidlige dialoger.

Kunstneriske friheter

En av hovedinnvendingene mot filmen, særlig i Chile, er at Larraín har gitt reklamefilmen en altfor stor betydning. Det er selvfølgelig en relevant innvending, men det samme er svaret fra Larraín: Reklamefilm var kun en komponent i kampen mot Pinochet. Nøyaktig hvilken betydning reklamen hadde, vil selvsagt bli diskutert, i likhet med alle filmer som forsøker å portrettere historiske hendelser, og er et ekko av diskusjonen rundt Zero Dark Thirty ogLincoln: Hvor store kunstneriske friheter kan en regissør ta i portretteringen av en historisk hendelse.

I britiske Telegraph skriver Felicity Capon om hva filmen forteller om dagens Chile, hvor arven etter Pinochet fremdeles er forbundet med mye kontrovers:

The film is a reminder of the diversity of human experience, of how close the result of the plebiscite was and how the debate over Pinochet’s legacy still shapes Chilean culture today. But for some, the time for Chile to move on has come. “Today is just a memory from the past,” my professor wrote to me in an email. “We have had a democracy for the past twenty years now and Pinochet is dead. Most of the population does not consider it to be an issue anymore. They’re not trying to cover it up; it’s just been worn down.

En annen innvending som har blitt reist mot filmen, er bruken av gammel videoformat. Jeg synes det er en ubetinget styrke. Stem nei er filmet med et TV-kamera fra 80-tallet (såkalt umatic-format). Resultatet er kornete og overeksponerte bilder, som bidrar til å skape en autentisk ramme, hvor spillefilm og arkivopptak glir inn i hverandre.

Pablo Lerraín har med filmen Stem nei helt fortjent sikret seg en Oscar-nominasjon. Selv om filmen ikke nådde helt opp, har duoen Lerraín/Bernal uansett laget et filmatisk mesterverk om Chiles overgang fra diktatur til demokrati. Den er vel verdt å få med seg.

Publisert på minervanett.no mandag 25. februar 2013.