I det dette skrives, blir Donald John Trump innsatt som president i USA.
Noen har spurt om det også kan dukke opp en norsk Trump. Andre mener at vi har det allerede. Men er det mulig å sammenligne norske politikere med Donald Trump?Donald Trump er del av en såkalt høyrepopulistisk bølge som kan sees både i Europa og USA. Både partiene og personene som målbærer denne populismen, er svært forskjellige, og det er ikke riktig å skjære alle over en kam. Men innholdsmessig har de noe til felles, ikke bare med hverandre, men også med enkelte venstrepopulistiske bevegelser og partier.
Blant de høyrepopulistiske partiene er den ideologiske kjernen en form for nasjonalisme eller nasjonalkonservatisme. Til venstre snakkes det mer om «sjølråderett». Begge ønsker «å bestemme mer over sitt eget land».
Men de har også noen saker som de i stor grad er enige om: De er ofte skeptiske eller negative til globalisering og frihandel, de er negative til EU, de ønsker en streng innvandringspolitikk, de er motstandere av sentralisering, og de er skeptiske til islam og til sanksjonene mot Russland. Mange av dem er også vennlig innstilt til Vladimir Putin.
Dette er ideer og saker som ser ut til å vinne økt oppslutning også i Norge, og mitt tips er at vi vil se flere partier som vil fremheve Norge og det nasjonale i valgkampen som kommer.
Men det er verdt å merke seg at dette kan skje på ulike måter. Noen fremmer forslag som skal fremheve noe som er positivt ved Norge. Andre fremmer forslag som har til hensikt å ekskludere noen fra det som er norsk eller fra oss som er norske.
Skal man lete etter «trumpisme» eller «Brexit» i Norge, tror jeg likevel ikke det holder å se på innholdet i politikken. Man må også se på retorikken.
Et kjennetegn ved Trump og mange populistiske bevegelser i Europa er at de ofte fører en hard og splittende retorikk. Noen retter skytset mot innvandrere, andre retter det mot «eliten», mens noen skyter på alt og alle.
Det er antagelig ikke helt uten grunn at Carl I. Hagen gjenkjenner seg selv i Donald Trump. Men polariseringen næres også av alle de som «hater» populistene, og av at sosiale medier eksploderer i harnisk over «klimafornektere» og «rasister».
En tredje måte å analysere «trumpismen» og populismen på, er å se på hvem som stemmer på disse partiene. Det er allerede skrevet bindsterke verk om dette, og mange har oppfatninger som stemmer med deres egen politiske agenda. Venstresiden vil for eksempel ha det til at det er økonomisk ulikhet som førte til Brexit og Trump, mens enkelte på høyresiden bare er opptatt av islam.Sannheten er at stemmegivningen følger et svært likt mønster i de aller fleste land – fra Danmark, via blant andre Storbritannia, Italia, Frankrike og Polen – til USA.
De som stemmer på de såkalte høyrepopulistiske eller nasjonalkonservative partiene, bor i distriktene, og distriktene er i stigende grad avfolket. Det foregår en urbanisering i hele verden, og de som blir igjen, er ofte eldre og uten utdanning – men de er altså fortsatt mange nok til å forårsake politiske jordskjelv.
I mange land, som for eksempel Danmark, fører også urbaniseringen til større forskjell mellom kvinner og menn, fordi det er de unge kvinnene som flytter til byene, mens mennene blir igjen. I fattige land er det omvendt.
Polariseringen mellom by og land – eller, mer sofistikert, mellom sentrum og periferi – tiltar i mange land, og den kommer til uttrykk på mange måter. Når distriktenes eller de populistiske partienes talspersoner snakker om «eliten», er det ofte vanskelig å forstå nøyaktig hvem og hva de mener – men den sikreste definisjonen på «eliten» er kanskje de som bor i byen, for ikke å si hovedstaden.
«Washington» er nærmest et hatobjekt for mange amerikanske politikere, slik «Oslo» er blitt et skjellsord for enkelte norske. Og debattene om ulv og kommunereform er nok gode eksempler på at polariseringen er til stede også her.
De sakene følelsene som preger dem som stemmer på Trump eller, for den sakens skyld, Dansk Folkeparti, er også ganske like: Det er en følelse av å bli forlatt, av at nasjonen skifter karakter, av at deres egen identitet blir angrepet, av at alle vil erstatte det som fungerte godt, med noe mer «moderne», og at dette i særlig grad skyldes innvandring eller anbefalinger fra eksperter.
Det kan virke paradoksalt, men likevel forståelig, at de som har mest kontakt med innvandrere, også er mest positive til innvandring – mens mange som bor utenfor byene, der det er færrest innvandrere, er mest negative.
Samtidig viser undersøkelser at tempoet i innvandringen kan ha betydning for tilliten lokalt.
Til sist må det nevnes at populismen er sterkt knyttet til personer. Det er sterke og karismatiske personligheter som driver frem populistiske og populære bølger som, uten dem, ikke ville vært noe.
Men personene er selvsagt veldig forskjellige. Det er rett og slett vanskelig å sammenligne den sindige Kristian Thulesen Dahl fra Dansk Folkeparti med de høyreradikale lederne for AfD, Frauke Petry, og for «familiedynastiet» Front National, Marine Le Pen, eller den nærmest partiløse kjendismilliardæren Donald Trump.
Trump karakteriseres dessuten som lystløgner og narsissist. Det er heldigvis ingen nødvendig forutsetning for å være populist eller nasjonalist!
Norge vil neppe fostre en kopi av Donald Trump. Til det er den politiske kulturen i Norge og USA for forskjellig.
I tillegg har vi sterke institusjoner og en samfunnsmodell som er mindre sårbar i møte med ekstrem populisme.
Men vi kommer i stigende grad til å se de samme fenomenene, de samme sakene og den samme retorikken som vi ser i andre land, også i Norge. En nøktern vurdering tilsier at det særlig er Senterpartiet og Fremskrittspartiet som nå ser nytteverdien av å spille på motpolene by og land, folk og elite, eller vi i Norge og de andre.
Hva dette vil ha å si for valgkampen, er ikke godt å si. Men vi kan vel konstatere at «den norske trumpismen» finnes på begge sider av midtstreken i norsk politikk.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 22.1.17.