Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Alle (med noen få unntak) kan velges til Stortinget, og ingen stortingsrepresentanter er inhabile. De kan delta i behandlingen av saker som berører dem, fordi alle anses habile.
De er valgt for å representere sitt folk og har, per definisjon, forutinntatte meninger og standpunkter, for eksempel om å ville støtte en særinteresse som de selv også er en del av. Det er legalt og legitimt.
I gamle dager var det en selvfølge at stortingsrepresentanter også hadde et sivilt yrke ved siden av sitt stortingsverv. Fortsatt er det legalt, men det er ikke lenger så legitimt å utøve et yrke eller å ha verv ved siden av. Å være bonde er allment akseptert, selv om bonden mottar store overføringer fra staten. Å være aksjemegler, derimot, ville nok ikke passert. For å sikre åpenhet om de mulige bindinger stortingsrepresentantene har til ulike interesser, har Stortinget etablert et register, der stortingsrepresentantene og statsrådene må registrere sine økonomiske interesser for allment innsyn.
I Norge kan også hvem som helst bli statsråd, bare de er norske statsborgere og ikke har nære slektninger i samme regjering. Men statsrådene kan ikke uten videre delta i behandlingen av saker som berører dem. Statsrådene er underlagt de samme habilitetsreglene som embetsverket er. At en person er inhabil betyr at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til hans eller hennes upartiskhet i en bestemt sak. Er man inhabil, skal man derfor ikke delta i behandlingen av den konkrete saken. Av og til kan man avgjøre på forhånd at en statsråd er inhabil i alle saker som gjelder en viss type forhold. Tidligere fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen ble ansett å være generelt inhabil i saker som vedrørte selskapet hun hadde eierinteresser imens hun var statsråd.
Det vanlige er at spørsmål om inhabilitet må avgjøres i de enkelte tilfeller – ettersom sakene dukker opp, og at det er vedkommende selv som har ansvaret for å vurdere egen habilitet. Å overlate slike vurderinger til andre er umulig, fordi ingen kan kjenne en annen person og dennes liv fullt ut. Men er man i tvil, kan man søke hjelp, blant annet fra Justisdepartementets lovavdeling. Denne avdelingen fikk stadig flere slike saker til vurdering under den forrige regjeringen. I landbruksministerens tilfelle er det konstatert at det ikke foreligger noen form for generell inhabilitet, og at det heller ikke for tiden foreligger saker i hennes departement som gjør henne inhabil. Men dukker det opp en sak i fremtiden, er hun antakelig mer årvåken enn de fleste.
Ingen stiller spørsmål ved de reglene som gjelder for stortingsrepresentanter og statsråder mens de er i sitt virke. Spørsmålet som har vært reist i den senere tid, er hvorvidt det bør være spesielle overgangsbestemmelser når man «pendler» mellom et sivilt yrke og et verv i politikken. Det foreligger ingen seriøse forslag om karanteneregler for personer som går til eller fra et verv som stortingsrepresentant. Derimot er det mange meninger om regler for personer som går til eller fra et verv som statsråd eller statssekretær, og her er det flere forhold som må vurderes. Det er bred enighet om at det bør være regler for en person som går fra å være statsråd eller statssekretær til å innta et sivilt yrke. Slike overganger kan nemlig i visse tilfeller være vanskelige, slik det også er ellers i arbeidslivet. Derfor er det greit med regler om karantene, taushetsplikt og saksforbud – der hensikten er å beskytte den interne informasjonen man sitter på, beskytte forretningshemmeligheter og å beskytte omdømmet og tilliten til f. eks. statsrådsgjerningen. Slike regler finnes allerede, og de er strenge nok. Etter høstens stortingsvalg har foreløpig 10 statssekretærer og politiske rådgivere fra den rødgrønne regjeringen blitt ilagt karantene, enda de fleste vil si at de har meldt overgang til temmelig ordinære yrker og posisjoner. Spørsmålet er om det også trengs regler for overganger den andre veien; om det er et behov for særlige regler for mennesker som går fra et sivilt virke til å bli statsråder eller statssekretærer – utover stortingsregistret og de habilitetsreglene som allerede finnes?
Jeg er skeptisk til det. Det vil være et anslag mot demokratiet, dersom noen per definisjon skulle anses uskikket til å bli statsråder. Det er også uheldig om vi må gå over til et system der bare stortingsrepresentanter kan bli statsråder – i hvert fall så lenge vi har et så lukket nominasjonssystem som vi har i Norge. Det er dessuten svært vanskelig å avgjøre hva som eventuelt skal til for å utelukke en person fra å være statsråd i Norge eller for å avgjøre hva slags opplysninger som skal kreves fremlagt for å kunne bli statsråd. Noen har ment at kommunikasjonsbyråene er i en særstilling, fordi de er lobbyister. Men det er vanskelig å dokumentere. Generelt kan vi skille mellom tre typer lobbyister: Det er de som taler på vegne av seg selv (f.eks. en person eller bedrift), de som taler på vegne av en interesseorganisasjon (f.eks. ansatte i LO eller NHO), og de som taler på vegne av en klient (f.eks. et kommunikasjonsbyrå eller en advokat). I Norge er det først og fremst interesseorganisasjonene som driver lobbyvirksomhet, mens kommunikasjonsbransjen nesten ikke gjør det. Det er LO, NHO, Bondelaget og Norges Idrettsforbund som er lobbyister – ikke First House, Gambit og Zynk. Skal man lage regler for tidligere lobbyister som blir statsråder og statssekretærer, vil det derfor måtte ramme langt bredere og i hovedsak helt andre enn rådgivere i kommunikasjonsbransjen.
Til syvende og sist er det grenser for hva som kan løses med nye lover og regler på dette feltet. En mulig fare ved å innføre nye regler er at det kan bidra til en enda sterkere rettsliggjøring og byråkratisering – på bekostning av de gode etiske vurderingene av uavhengighet som hver enkelt må gjøre. I så fall svekkes det personlige ansvaret, og det vil neppe bidra til en sunnere kultur i politikk og forvaltning.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 14.11.13.