22. juli: Galskap eller politikk?

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

 

Anders Behring Breivik setter våre politiske ledere på prøve.

Stort sett består de prøven, men ikke alltid. Emosjonene kan bli for sterke, selv for garvede stortingsrepresentanter. Derfor snublet bl.a. Per Sandberg, da han skulle kommentere utredningen fra de sakkyndige, som konkluderte med at terroristen er syk og var utilregnelig i gjerningsøyeblikket.  Sandberg likte ikke konklusjonen og forsøkte derfor tilsynelatende å blande seg inn i rettsapparatets håndtering av saken. Det er ikke en politikers oppgave, og det vet selvsagt Sandberg – men følelsene ble antagelig for sterke.

Vi vet ennå ikke om det blir den endelige konklusjonen, men hvis diagnosen blir stadfestet, er det noe vi alle må finne oss i og respektere.

Det er ikke sikkert at blir så vanskelig som Sandberg syntes å tro.

Da det viste seg at det var en hvit, kristen nordmann fra Oslo vest som sto bak terroraksjonen 22.juli, følte mange en slags lettelse.

Jeg, og flere med meg, var lettet over at det ikke var en litt mørkere muslim som sto bak.  Ikke fordi terroraksjonen i seg selv ble mindre vanvittig av at det var Anders og ikke Ali som hadde forårsaket helvete for dem som ble berørt, men fordi vi følte at det ville bli litt lettere for samfunnsfellesskapet å bære konsekvensene av katastrofen. Følelsen var vel at Norge kunne komme til å utvikle seg til et samfunn preget av mistillit, fiendtlighet og ufrihet, dersom f.eks. islamister sto bak, og at det i særlig grad ville rammet norske muslimer. Den tanken var ikke til å bære.

Å føle lettelse etter et slikt terroranslag er nærmest pr definisjon paradoksalt. Men det forståelig.

På samme måte kan det være grunn til å føle en viss lettelse over at terroristen muligens er alvorlig syk og ikke (bare) er en kaldblodig ekstremist. Det kan nemlig gjøre det litt lettere å leve med konsekvensene av katastrofen. Så vidt jeg har forstått, mener mange psykologer at det kan være enklere, tross alt, å bære et tap av kjære som følge av naturlige katastrofer enn av onde handlinger. Breiviks handlinger var naturligvis onde, men hvis de kan forklares med at han var syk, blir de også en slags naturkatastrofe vi kanskje ikke kunne verget oss mot. Breivik kan, i beste fall, ha vært en svært syk mann på jakt etter en hvilken som helst sak.

I et debattprogram på NRK forleden var spørsmålet om vi etter dette, dvs. etter at Breivik av rettspsykiaterne er diagnostisert som utilregnelig, kan eller bør frikjenne høyreekstremismen?

Jeg syns ikke det. Jeg syns riktig nok enkelte kommentatorer på venstresiden, noen til dels langt ute på venstresiden, blir vel belærende – på sviktende grunnlag, siden de hverken kjenner Breivik eller har psykiatrisk kompetanse – når de forteller oss at det fortsatt er en sammenheng mellom Breivik og den «normale» høyreekstremismen, uansett om Breivik skulle være sinnssyk. En slik tolkning virker politisk motivert – og unødvendig.

Det er nemlig unødvendig å politisere psykiatrien for å ta det politiske aspektet ved Breiviks galskap alvorlig. Det vi må innse, er at alle de store temaene vi nå diskuterer i Norge – enten det dreier seg om ytringsfrihet, islamhat, multikulturalisme eller høyreekstremisme – burde og kunne vært temaer også uten 22. juli. Sagt med andre ord: Terroraksjonen aktualiserte temaer som burde vært mer aktuelle enn de var, og akkurat det kan ingen beklage.

For å ta et eksempel: Civita arrangerte, noen få uker etter terroraksjonen, en møteserie om høyreekstremisme og forholdet til bl.a. religion, ytringsfrihet og terror (som for øvrig kan sees på vår hjemmeside). Var det bortkastet – nå når vi vet at Breivik muligens «bare» var gal?

Selvsagt ikke. Breivik kunne muligens, under andre omstendigheter, ha rettet sitt sykelige hat mot samfunnet mot en annen fiende. Men det gjør ikke problemene knyttet til islamhat eller høyreekstremisme mindre eller mindre alvorlige.

Alle former for ekstremisme, alt hat mot demokrati og medmennesker, all forkjærlighet for totalitære ideologier, må bekjempes.

Etter 22.juni har fenomener, som mange ikke visste nok om, blitt bedre belyst, og det er bra.

Vi har alle lært noe. Derfor skulle jeg ønske at vi nå kunne gå videre – basert på de nye erfaringene vi har. Jeg håper bl.a. at det er Regjeringens plan når den nå arbeider med den viktige stortingsmeldingen om integreringspolitikken.

Så fremfor å rippe opp i gamle saker og uttalelser fra tiden før 22.juli nå, bør vi gå videre og fortsette debatten om innvandring og integrering, islam og ytringsfrihet, terror og ekstremisme på det nye grunnlaget vi har.

Kanskje viser det seg at debatten har flyttet seg over i et nytt, klokere og mer konstruktivt spor – hvis vi bare tar oss tid til å lytte og slutter å dyrke egen fortreffelighet ved å rippe opp i gammel uenighet?

Vi trenger ingen konkurranse om hvem som har de ”riktigste” meningene nå.

Det vi trenger, er saklig og god debatt om innvandring og integrering – og om farene som følger med ekstremisme og totalitære ideologier.

 

Innlegget er på trykk i Ukeavisen Ledelse 2. desember 2011.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »