Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Lørdag skrev statsminister Erna Solberg et innlegg i VG, der hun forklarte hvorfor Regjeringen har foreslått å redusere formuesskatten. Hun pekte på fire hovedgrunner til at hun mener det er viktig for Norge at formuesskatten blir redusert.
En av grunnene Solberg viste til, er gründerbedriftenes behov for å klare seg gjennom «Dødens dal». Det er gründeren Alf Bjørseth, som etablerte solenergiselskapet REC, som har lansert begrepet. Det han sikter til, er problemene med å greie seg i perioden fra man investerer – til man kan høste fruktene av de investeringene man har gjort. I denne perioden er det ennå ingen som har sett resultatene av det arbeidet man har gjort, og man går med underskudd. Da er det lett å få «panikk», gi opp eller gjøre noe uoverveid som ikke er bærekraftig på sikt. Og en tyngende formuesskatt gjør naturligvis ikke saken bedre.
Historien gir assosiasjoner til Regjeringens egen situasjon. Akkurat nå er det nemlig Høyre, FrP, KrF og Venstre som befinner seg i Dødens dal. De har investert mye i et felles prosjekt, men resultatene har ennå ikke kommet – og nå begynner de å gå med underskudd. Da er det lett å få panikk, gi opp eller gjøre noe uoverveid som ikke er bærekraftig på sikt. Og en tyngende debatt om formuesskatten gjør nok ikke saken bedre.
Det kan være liten tvil om at Regjeringen har kommet (forbausende) dårlig fra debatten om statsbudsjettet så langt. Det dreier seg om verdens største statsbudsjett i verdens rikeste land – men likevel har det fått rykte på seg for å være usosialt. Den dagen budsjettet ble fremlagt, hadde nok mange et ganske positivt inntrykk: Riktig nok strammet Regjeringen inn på enkelte ordninger som særlig berører uføre – men dette var vedtatt under den forrige regjering og dessuten, når all tabloid opportunisme er lagt til side, et forsøk på å redde arbeidslinjen og fremtidens velferd. Men ellers var budsjettet fylt av godbiter – til samferdsel, forskning, utdanning og helse – i tillegg til skattelettelser som var uttrykkelig lovet.
Men etter en stund snudde stemningen. Hvorfor det skjedde, kan diskuteres – men det skyldtes ikke en veldig effektiv eller hardtslående opposisjon. SV og Rødt ligger nede for telling, og Senterpartiet betyr ingenting i dette bildet. Arbeiderpartiet, derimot, som betyr mye, satt egentlig ganske stille: Uførereformen var deres egen, og skattelettelsene vil kanskje ikke bli reversert. Og utgiftsøkningene var så voldsomme at Arbeiderpartiet ikke helt visste om de skulle kritiseres for å være for store eller for små.
Årsaken til at stemningen snudde var altså en annen. Om det var barnetillegget (som med et nødskrik kan sies ikke være den forrige regjeringens påfunn), dårlig kommunikasjon, en ensidig presse, mangel på støttespillere i næringslivet, monomane forskere og/eller en Støre-effekt skal være usagt her og nå. Faktum er uansett at Regjeringen og Regjeringens samarbeidspartier nå befinner seg i Dødens dal – og at de ikke kan skylde på opposisjonen. Ap, SV og Sp sier naturligvis mye som er urettferdig og urimelig sett med Regjeringens øyne – men ikke mer enn regjeringspartiene sa selv da de var i opposisjon.
Spørsmålet nå, som mange borgerlige velgere vil merke seg, er om samarbeidspartiene er i stand til å bære motgang like godt som de har båret medgang. Beholder de roen, langsiktigheten og evnen til fortsatt samarbeid, eller går de i «panikk» og begynner å «krangle» med hverandre i et håp om å redde seg selv?
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg leste og hørte at Stoltenberg II-regjeringen ville gå i oppløsning. Jeg trodde det aldri, og det skjedde ikke – men det illustrerer at også den regjeringen opplevde (mange!) kriser. Og besøket i Dødens dal inntraff antagelig enda tidligere for Stoltenberg II-regjeringen enn det har gjort for Solbergs regjering.
Det er nå de fire partilederne skal vise hva de er laget av, og at de vet hva lederskap er – hver for seg og sammen.
Og da gir man ikke opp mens man er i Dødens dal.
For å sitere Jan P. Syse: Enten henger man sammen – eller så blir man hengt hver for seg.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 4.11.14.