Dagsavisen mener at brexit-avtalen britene har fått med EU viser at EØS er en bedre løsning for Norge.
Absolutt, men et norsk medlemskap i EU ville vært enda bedre.
I internasjonal politikk gjør store land som de vil og små som de må. Derfor er internasjonale avtaler, organisasjoner og forpliktende samarbeid, som det vi ser i EU og gjennom EØS-avtalen, viktigere for et lite land som Norge enn et stort land som Storbritannia. Ja, det er faktisk ekstra viktig for Norge siden vi også har en svært åpen økonomi, hvor nesten halvparten av verdiskapingen skjer gjennom eksport av varer og tjenester, og hvor rundt fire femtedeler av eksporten går til EU.
Etter brexit vil dette endres fordi Storbritannia har vært Norges største enkeltmarked for varer og tjenester, og et av de landene vi har importert mest fra i EU. Men fremdeles vil EUs gjenværende 27 medlemsland være et langt større marked enn det britiske. Derfor er det viktig at de politiske rammebetingelsene for dette markedet er i samsvar med standarder som gjør at norske arbeidsplasser ikke blir utkonkurrert av bedrifter i andre land, ikke minst et mer fristilt Storbritannia.
Men slik ser ikke brexit-tilhengerne på dette.
Et av hovedargumentene deres har hele tiden vært at de ikke vil la seg styre av felles regler i EUs indre marked, og kontrolleres av overstatlige institusjoner som EU-kommisjonen og EU-domstolen. Brexit-tilhengerne har villet kjøre sitt eget løp, og handle med de europeiske landene på sin egen måte. Til slutt måtte de likevel akseptere at flere av EUs regler for det indre marked også vil gjelde for dem fremover, for i det hele tatt å få i havn en avtale om tilgang til det felles markedet.
Dette er positivt også for Norge, for som Dagsavisen helt riktig påpekte på lederplass 28. desember 2020, handler EUs indre marked og EØS-avtalen ikke bare om velfungerende markedsløsninger, men også om «likeverdige rettigheter for arbeidstakere» og slike ting som «like regler for miljø og statsstøtte». Et velregulert indre marked med fri bevegelse av varer, tjenester, mennesker og kapital, kan være med på å forhindre det som kalles sosial dumping, og er til syvende og sist et spørsmål om solidaritet på tvers av landegrensene.
Dette understrekte også Portugals utenriksminister Augusto Santos Silva da Portugal overtok det roterende presidentskapet i EU ved nyttårsskiftet, etter seks måneder under ledelse av Tyskland og forbundskansler Angela Merkel. I et intervju med den britiske avisen Financial Times uttalte Silva i den sammenheng at det portugisiske presidentskapet vil arbeide for å vise at Europas demokratiske identitet ikke bare handler om å ha en velfungerende felles markedsøkonomi, men også en sterk sosial dimensjon.
«Slik Portugal er et liberalt demokrati som også er sosialt avansert, bør også EU kunne utvikle seg», sa Silva.
Det politikkområdet som opptok ham mest ved siden av koronapandemien og hvordan EU-landene må møte denne i fellesskap, var innvandringen til EU. På dette feltet mente Silva at Portugal ikke vil akseptere at enkelte medlemsland får gjennomslag for å stenge grensene for innvandring, eller at bare immigranter fra spesielt utpekte nasjoner, religioner eller kulturer bør få adgang til EU. Polen og Ungarn trekkes ofte frem som de mest ekstreme landene når det gjelder motstanden mot en felles immigrasjonspolitikk, men Santos mente at dette også er tanker som står sterkt i andre EU-land, og la til at det tyske presidentskapet ikke fikk til så mye på dette området, «men la oss se om vi klarer det».
Et velregulert arbeidsliv, en felles kamp mot pandemier og et åpnere Europa for mennesker på flukt eller søken etter et bedre liv, er tre viktige politikkområder som ikke bare skulle tale for at Norge burde være medlem av EU for å kunne påvirke utviklingen av en felles politikk på disse områdene ut fra egne interesser. Det er også tre politikkområder som kjennetegner «et liberalt demokrati som også er sosialt avansert», for å bruke den portugisiske utenriksministerens ord.
Dagsavisens leder fra 28. desember 2020 avsluttes med at «brexit viser hvor galt det kan gå når alternativet ikke er klart». Det er godt sagt og burde være en god grunn for ikke bare å utrede alternativer til EØS-avtalen, slik Senterpartiet og Fellesforbundet i LO ønsker, men også å starte en ny debatt om et norsk medlemskap i EU. Hvis Norge deltok på lik linje med Europas øvrige «liberale demokratier som også er sosialt avanserte» i EUs politiske prosesser, ville alternativene for Norge fremover være langt klarere en de fremstår i dag med et Storbritannia ute av EU.