Et av de viktigste fundamentene for det liberale demokratiet er betydningen av gode tapere. Som Karl Popper bemerket, skiller demokratiet seg fra andre styringsformer gjennom sin vektlegging av fredelige maktskifter.
I USA finner vi en ubrutt linje av fredelige presidentskifter tilbake til George Washington i 1789. Det er denne 231 år lange tradisjonen Donald Trump utfordrer, gjennom sitt pågående forsøk på statskupp. Det er (nesten) umulig å overdrive skaden Trump har gjort (og fortsetter å gjøre) på det amerikanske demokratiet.
Det føles rart å skrive det, men det er ikke spesielt overraskende at den amerikanske presidenten nå er involvert i et forsøk på statskupp.
Det var nettopp av den grunn jeg i Aftenposten i 2016 skrev at «gjennom valget av Trump, kan man ikke lenger ta det liberale demokratiet for gitt». Dette fordi Trump aldri forsøkte å skjule sine autoritære sider. Tvert imot skrøt han av sin åpenbare forakt for grunnloven, samtidig som han uttrykte beundring for Vladimir Putin, Recep Tayyip Erdogan og Kim Jong-un – uten at dette skremte velgere fra å stemme på ham.
Det at presidenten i USA så åpent uttrykker antidemokratiske holdninger og like fullt appellerer til millioner av velgere, er et foruroligende tegn for det amerikanske demokratiets fremtid.
Noe av årsaken til at Trump har lykkes, er omfavnelsen fra det republikanske partiet. Og jeg må innrømme at jeg ble overrasket over hvor raskt partiet falt inn i folden til Trump og til slutt nektet å holde presidenten ansvarlig for sine handlinger. Det republikanske etablissementet har, med få unntak, valgt å overse Trumps angrep på demokratiske normer.
Selv da Trump innledet statskupp, var det med noen unntak stille fra republikanske kongressmedlemmer. Mange av dem valgte til og med å støtte Trumps vanvittige konspirasjonsteorier om omfattende valgfusk. Og bare for å understreke: Det finnes ingen beviser for påstandene om omfattende valgjuks, noe rettsvesenet i USA har slått fast ved gjentatte anledninger, uten at Trump og hans klakører har sluttet å undergrave valgresultatet av den grunn.
Mange har argumentert med at de amerikanske institusjonene har begrenset Trumps makt, og sågar vist seg robuste i møte med hans forsøk på statskupp. Det er riktig, men det er på tross av Trump og det republikanske partiet – ikke på grunn av.
Eller, la meg nyansere den påstanden: Institusjonene har holdt takket være lokale republikanere som eksempelvis Brad Raffensperger i Georgia, som ikke ville la seg presse til å tukle med stemmer. Den samme standhaftigheten har konservative i Pennsylvania demonstrert.
En slik lojalitet til grunnloven og det amerikanske demokratiet står i grell kontrast til kongressmedlemmer som Ted Cruz, Josh Hawley med flere. Hadde sistnevnte hatt ansvaret for valget i vippestatene, hadde vi mest sannsynlig opplevd forsøk på å tukle med stemmene, med påfølgende statskupp som mulig resultat.
Det er altså et åpent spørsmål hvorvidt institusjonene, især rettsstaten, hadde håndtert en slik situasjon. Det illustrerer at demokratiet i USA er skjørere enn mange er klar over.
I etterkant av 2. verdenskrig trengte vi en Nürnberg-prosess før vi igjen kunne stole på tyskerne. Det vil være en overdrivelse å hevde at republikanerne trenger en lignende prosess, men det er ingen tvil om at vi ikke lenger kan stole på det republikanske partiets demokratiske sinnelag.
Flere republikanere har distansert seg fra Trump og kritisert sine kollegers forsøk på å undergrave valgresultatet. Det er lov å håpe at det republikanske partiet gjenfinner seg selv etter Trump. I alle tilfeller vil demokratiet i USA fremover være mye mer avhengig av hva det republikanske partiet gjør enn hva Joe Biden måtte finne på.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 6.1.2021.