Før påske skal regjeringen legge frem perspektivmeldingen.
Meldingen legges frem hvert fjerde år, og den prøver å se noen tiår inn i fremtiden. Den presenterer utfordringer for landet, for offentlige finanser og velferdsstaten, og den drøfter noen strategier for hvordan utfordringene skal møtes.
De tidligere meldingene fra Stoltenberg og Solberg har pekt på den samme utfordringen: Vi risikerer å få store underskudd på statsbudsjettet om noen år, hvilket vil gjøre det vanskelig å finansiere velferden. Årsaken er at veksten i offentlige inntekter avtar, mens utgiftene vokser. Det skyldes at petroleumsinntektene får mindre betydning, at det blir flere eldre per yrkesaktiv, og at vi arbeider mindre enn før. I tillegg har produktivitetsveksten blitt lavere enn den var før, hvilket påvirker den økonomiske veksten.
Skal vi unngå store problemer med å finansiere offentlig velferd, må det derfor settes inn tiltak. Mulighetene er flere. Vi kan
- arbeide mer
- bli mer produktive i offentlig sektor
- dempe veksten eller kutte i offentlige utgifter
- innføre flere og høyere egenandeler
- behovsprøve mer
- øke skattene
Politikerne har vist før at de kan greie det. Pensjonsreformen, som nå er gjennomført i både privat og offentlig sektor, var et stort løft for fremtidige generasjoner. Utgiftsveksten dempes, og vi arbeider mer enn vi ellers ville gjort. Dessverre er enkelte partier allerede i gang med å undergrave viktige sider ved reformen.
Foreløpig håper de fleste politikere at vi skal kunne tette det fremtidige finansieringsgapet ved å dempe veksten i offentlige utgifter, arbeide mer og bli mer produktive. Noen partier vil også øke skattene.
Veksten i offentlige utgifter fortsetter med uforminsket styrke. Det er ikke feil at de vokser ekstra mye under en krise, men erfaringen er at flertallet på Stortinget ikke greier å dempe veksten igjen når krisen er over. Etter finanskrisen fortsatte utgiftsveksten fra det nye høye nivået.
I verste fall går det sånn også etter at koronakrisen er over. Regjeringen la frem et moderat budsjett for 2021, men det var ikke nok for opposisjonen. Parti etter parti har pøst på med mange ekstra milliarder, og mange av dem har ingen verdens ting med krisen å gjøre. Forliket med Fremskrittspartiet førte til at det skal brukes nesten 15 milliarder mer.
Så hvor skal dette ende? Vil norske politikere være i stand til å sette på bremsen og gjennomføre de tiltakene som er nødvendige for at vi skal styre unna en velferdskrise om noen år? Eller må det en helt ny generasjon politikere til før det blir mulig?
En av de mest pessimistiske spådommene har kommet fra Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt. Da den forrige perspektivmeldingen ble lagt frem skrev han:
«Mitt tips er at (olje)fondet tappes først, deretter forsøker man med skatteøkninger. Når det viser seg ikke å fungere, kommer til slutt kuttene».
Norge er et av verdens rikeste land, og vi har verdens rikeste offentlige sektor. Vi har også verdens største offentlige sektor, hvis vi ser bort fra autoritære land. Vi var veldig avhengige av petroleumsnæringen da den var ekstremt lønnsom.
I dag er vi mer avhengige av Oljefondet, det vil si verdens finansmarkeder. Hver sjette krone på statsbudsjettet kommer fra Oljefondet. Men hvis vi fortsatt skal ha glede av fondet, må det holdes intakt. Det kan ikke tømmes.
Vil Stortinget være i stand til å ta de beslutninger som er nødvendige?
Eller vil Bård Bjerkholt til slutt få rett?
Artikkelen er publisert hos Dagens Næringsliv 3.1.2021.