I Klassekampen 17. desember skriver redaktør Mari Skurdal at høyresiden, eksemplifisert ved meg, tåkelegger debatten om private velferdstilbydere ved å «vri samtalen mot moral». Det Skurdal sikter til, er at jeg mener at private velferdstilbydere som tjener penger, ikke bør kalles «velferdsprofitører». Argumentet er merkelig av to grunner.
For det første er jeg sikker på at Skurdal er enig i at språk og retorikk også er politikk. Politiske partier og bevegelser tar eierskap til ord og begreper, som de legger et bestemt innhold i. Ordet «velferdsprofitør» er ikke positivt ment. Det er heller ikke ment som et nøytralt beskrivende ord. Det er, tvert om, svært negativt ladet. Det er et begrep som, ifølge de som sto bak, er laget som ledd i en plan for å bli kvitt en bestemt form for politikk. Så hvorfor skal vi, som ser positivt på de private velferdstilbyderne, ta slike begreper i bruk?
Den andre grunnen til at argumentet er merkelig, er at Skurdal selv argumenterer med moral. Hun mener at det er galt å bruke aksjeselskaper, og at det er galt å tjene penger i velferdssektoren, fordi det forrykker oppmerksomheten fra virksomhetens kjerneoppgaver til inntjening. Det er legitime argumenter, selvsagt, men det hadde vært mer interessant om hun også begrunnet dem.
Velferdstjenesteutvalget har studert offentlige tjenester innenfor helse, omsorg og utdanning. Om lag 83 prosent drives av det offentlige selv, mens i underkant av 20 prosent drives av private, kommersielle og ideelle, aktører. Av i alt nesten 800.000 arbeidsforhold, er cirka 100.000 i de kommersielle virksomhetene. Antall sysselsatte er noe lavere, siden én person kan ha flere arbeidsforhold.
Utvalgets oppgave var å undersøke hvordan de private aktørene bidrar til målet om å tilby befolkningen likeverdige tjenester av høy kvalitet på en måte som bidrar til en samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk. Bidrar de private mest negativt eller positivt til dette målet?
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på private aktører som har levert en tjeneste som er for dårlig, som går med underskudd, eller som har tjent mye. Om det er urimelig mye, avhenger av omstendighetene og hva årsaken er.
Samlet sett er likevel konklusjonen fra flertallet i utvalget (10 av 12) at de private aktørene bidrar til et bredere utvalg av velferdstjenester, mer mangfold, økt fleksibilitet og mer innovasjon, og at de gjør det uten at de ansatte tjener for lite eller eierne for mye.
Men siden det finnes eksempler på at reguleringen av de ulike velferdssektorene eller bestillerkompetansen i kommunene har vært for dårlig, og at det kan ha ført til at private har hatt for god inntjening, kommer også utvalget med en rekke forslag til tiltak som kan gjøre at de private kan spille en enda mer positiv rolle i velferden enn de gjør i dag.
Det som utvalget ikke kan si noe om, er hva det koster å drive disse tjenestene i kommunal eller statlig regi. De private mottar riktig nok mindre enn kommunen selv bruker eller antas å ville bruke på tjenesten – men hvor mye kommunene egentlig bruker, vet vi svært lite om. Vi vet heller ikke hvor mye kommunene ville bruke eller hvordan kvaliteten, mangfoldet og fleksibiliteten ville vært uten private aktører. Monopoler og maktkonsentrasjon er som regel ikke bra. Så det store samfunnsregnskapet, som for eksempel også tar hensyn til at kommersielle aktører betaler skatt, og at kommuner kan drive ineffektivt uten at det er synlig for noen, foreligger ennå ikke. Det kunne i grunnen fortjene et nytt offentlig utvalg.
Til slutt: Skurdal går til angrep på aksjeselskapet som organisasjonsform. Også det fremstår som merkelig. Enhver virksomhet må, enten den er ideell eller kommersiell, velge om den skal være et aksjeselskap, en stiftelse, samvirkeforetak eller forening. Fordelen med aksjeselskapet er at det er den mest kjente, transparente og lettest kontrollerbare organisasjonsformen vi har, og derfor er også mange ideelle virksomheter organisert som aksjeselskap.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 23.12.20.