Å argumentere for verneplikt er ikke i konflikt med et liberalt ståsted. Som borgere har vi friheter og rettigheter, men vi har også ansvar og plikter.
På sensommeren ble jeg invitert til Verdibørsen for å snakke om verneplikt. I det samme innslaget ble Christian Tybring-Gjedde intervjuet om sitt forslag om obligatorisk førstegangstjeneste. Tybring-Gjedde mente at det ville føre til bedre samhold, en styrket fellesskapsfølelse og bedre integrering og la vekt på at verneplikten ikke trenger å være militær, men kan inkludere redningsarbeid eller andre sivilforsvarsoppgaver.
Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama ville nikket til Tybring-Gjeddes argumentasjon. Han argumenterer for at verneplikten kan være et verktøy for å skape et større nasjonalt fellesskap og en nasjonal identitet som ikke bygger på ekskludering av grupper, men som fremhever felles verdier. Dypest sett mener Fukuyama at verneplikten handler om lojalitet. Hvis noe blir satt på spissen, hvilket land eller nasjon forsvarer du da? Hvor hører du hjemme? Jeg er enig og mener at verneplikten kan bidra til at alle føler en ekstra tilknytning til landet sitt, utover den som kommer av å ha stemmerett og betale skatt.
Verneplikt kan skape en positiv nasjonalisme, men det er en vanskelig balanse mellom en aggressiv og en god nasjonalisme. Det har mye med historie å gjøre, og hvordan de «nasjonale mytene» har oppstått og blitt bearbeidet. Norge har en annen historie enn for eksempel Tyskland. Vi feirer Grunnloven og 17. mai, mens tyskerne vegrer seg for å snakke om nasjonalisme.
Jeg synes det kan være fruktbart å se på forskjellene mellom begrepene god selvfølelse og selvgodhet. Det fanger etter min mening noe av det Fukuyama mener med en «integrative national identity», som bygger på en god selvfølelse, uten at det tipper over i en nasjonalistisk selvgodhet. Jeg tror Fukuyama er inne på noe når han sier at vi må ha et følelseselement med i en nasjonalisme. En snill kanalisering av nasjonalfølelser har vi i sport. Det å heie på landslag i ulike idrettsgrener skaper også et samhold og en fellesskapsfølelse, mens verneplikten bærer i seg et element av å gi noe tilbake og ta et ansvar for det landet man bor i.
Integrering har vært brukt i argumentasjonen om verneplikt, men jeg tror ikke at verneplikt skal brukes som et integreringsverktøy. Integrering vil forhåpentlig kunne være en positiv konsekvens av en verneplikt, men verneplikten er først og fremst for alle unge, uansett bakgrunn, etnisitet eller religion. Det handler om å bygge en nasjonal identitet som makter å bygge på de liberale verdiene, og som ikke ekskluderer og knytter identiteten til rase, etnisitet, eller en bestemt religion eller kultur.
Norge er et av få land i verden som fremdeles har verneplikt, sammen med land som Kina, Russland og Nord-Korea, men også Danmark og Finland har verneplikt. Verneplikten i Nord-Korea er åpenbart knyttet til militær forsvarsevne, mens plikten i Norge er mer på papiret enn i realiteten, for bare én av ti avtjener førstegangstjeneste. Jeg tror at forslaget til Tybring-Gjedde om å inkludere andre sivile formål er konstruktivt, og noe som i dag vil passe bedre enn kun en militærtjeneste.
Selv om allmenn verneplikt som fenomen knyttes til Frankrike i tiden etter revolusjonen, og koblingen mellom nasjonen og hæren etter hvert ble sterk i mange land, er det mulig å trekke linjer helt tilbake til Machiavelli. Machiavelli har den romerske republikken som sitt ideal, og i Discorsi og i Arte della Guerra skriver han om sammenhengen mellom borgere og verneplikt. Machiavellis republikanske teori hviler på borger-militær-idealet. Han kritiserer sin samtidige republikk Venezia for å bruke leiesoldater. I slaget ved Agnadello den 14. mai i 1509, tapte Venezia den militære og politiske styringen av sine fastlandsbesittelser. Venetianerne forsvarte seg selv på sjøen, men brukte leiesoldater på fastlandet. For Machiavelli var dette forkastelig, fordi han knytter borgeridealet sitt til plikter og dygder og til å forsvare sin bystat. Fukuyama trekker også linjer bakover og skriver: «National service would be a contemporary form of classical republicanism, a form of democracy that encouraged virtue and public-spiritedness rather than simply leaving citizens alone to pursue their private lives.»
Det er feil å tro at liberalisme ikke inkluderer plikt. Plikt har vært knyttet til frihet siden antikken. Jeg har tidligere skrevet om boken til historiker Helena Rosenblatt, The Lost History of Liberalism, hvor hun går gjennom nettopp dette positive og svært lange historiske båndet mellom plikter og ansvar og frihet. En argumentasjon for verneplikt er ikke i konflikt med et liberalt ståsted. Som borgere har vi friheter og rettigheter, men vi har også ansvar og plikter.
Innlegget er publisert hos Minerva 21.12.20.