I august 2017 skrev Aftenposten at det nesten er fascinerende å se «hvor lett stempelet «velferdsprofitør» har etablert seg som et brukbart begrep i det offentlige ordskiftet. Begrepet, som kommer fra ytre venstre, har som formål å mistenkeliggjøre alle som tilbyr velferdstjenester innenfor en kommersiell ramme.»
Aftenposten mente den gangen at vi «trenger en fornuftig debatt om hvordan private tilbydere av velferdstjenester skal følges opp, hvordan offentlige tilbydere skal lære av gode private løsninger, og hvordan kommune og stat skal sikre at offentlige penger brukes mest mulig effektivt. I stedet har vi fått en svart-hvit-debatt der private, kommersielle tilbydere løftes frem som et problem i seg selv. Nyansene glimrer med sitt fravær. Ordet «velferdsprofitør» signaliserer at nyansene heller ikke er interessante, noe som gjør ordet til et rent politisk verktøy.»
Aftenposten hadde helt rett. Ordet «velferdsprofitør» blir brukt i politisk hensikt og på en nedsettende og stigmatiserende måte. Det er også riktig at vi delvis har manglet et godt grunnlag for å føre en nyansert og fornuftig debatt.
Men nå har vi endelig fått det. Et offentlig utvalg har etter to års arbeid levert en utredning som gir oss mye mer kunnskap enn vi har hatt til nå, og det fremmer forslag som vi nå kan ha en fornuftig debatt om. Hensikten må være å sikre at miksen av kommersielle, ideelle og kommunale tjenestetilbud er i best mulig harmoni med fellesskapets interesser.
Desto mer skuffende og overraskende er det at Aftenposten nå selv har tatt begrepet «velferdsprofitør» i bruk og bidrar til at debatten forblir unyansert. Aftenposten påstår for eksempel at næringsministeren (bevisst?) tar feil når hun konstaterer at utvalget ikke har funnet utstrakt «superprofitt» i velferdstjenestesektorene – og mener at det eneste utvalget sier, er at det ikke tør å si noe sikkert om det.
Men dette er ikke riktig. Utvalget, det vil si 10 av 12 utvalgsmedlemmer, konkluderer med at «private aktører i velferdssektorene i stort organiserer og tilpasser seg som private aktører ellers», det vil si at avkastningen ligger noe under det som ellers er snittet. Men samtidig sier utvalget at det ikke kan utelukke at det finnes aktører som realiserer en superprofitt.
Aftenposten snur altså resonnementet på hodet. Det blir omtrent som om politiet, etter to års etterforskning, skulle konkludere med at de ikke vet om en organisasjon er korrupt. De har riktig nok ikke funnet noen som er korrupte, men de kan jo ikke utelukke at det likevel er noen der som er korrupte.
Titusenvis av mennesker arbeider i private virksomheter som yter ulike helse- og omsorgstjenester, barnevern, barnehager, friskoler, arbeidsmarkedstiltak og asylmottak. I fremtiden kan vi trenge enda flere av dem. Er vi heldige, vil også flere ha lyst til å arbeide i slike virksomheter. Unge mennesker liker ofte å jobbe i virksomheter som driver både «for profit and for purpose», hvilket disse virksomhetene i høy grad gjør.
Derfor er det bare trist å se at også Aftenposten nå har senket seg ned til et nivå hvor det er om å gjøre å stemple og stigmatisere alle dem som bidrar til vårt velferdssamfunn med sin kompetanse og kapasitet, kapital og kreativitet.
Velferdstjenesteutvalget har levert en utredning på 600 sider, og Aftenposten hadde helt rett i 2017: Nå trenger vi en fornuftig, kunnskapsbasert og nyansert debatt.