Atle Hagtun hevder 21. november at jeg driver «ren liberalistisk propaganda» og «nytale» i debatten om liberalisering av drosjenæringen. Vi som mener at deregulering av drosjenæringen er klokt, kommer visstnok med «alternative fakta» for å fremme en gitt politikk. Sterke ord, men ikke overraskende fra Hagtun.
Hagtun sikter nok til et innlegg jeg skrev i Nettavisen, der jeg argumenterte for hvorfor deregulering vil komme både sjåfører og passasjerer til gode. Situasjonen for drosjesjåførene før dereguleringen ble beskrevet, blant annet av venstresiden, som lange dager med mye venting og svært få passasjerer.
I innlegget forklarte jeg hvorfor dette nærmest var uunngåelig, gitt bestemmelsen om at det fantes et bestemt antall løyver, kombinert med krav om å ha sjåførjobben som hovederverv. I det gamle systemet var tilbudet av drosjetjenester nærmest konstant, og visse steder politisk bestemt for høyt, samtidig som etterspørselen varierer med behov og pris. Hagtun trekker frem Oslo, der antall løyver er politisk bestemt for høyt, slik at tilbudet vedvarende blir for høyt. Med for mange drosjesjåfører i gatene blir det færre kunder per sjåfør. Ettersom hver eneste sjåfør skulle leve av sjåførjobben alene, måtte de ta høyere priser per kunde. Høyere priser gjør drosje mindre attraktivt for kundene. Det blir rett og slett for dyrt. Og dermed fortsetter den negative spiralen.
Hagtun har altså rett i at Oslo sannsynligvis hadde for mange løyver, gitt det gamle regelverket. Men dersom de hadde redusert antall løyver, ville det også blitt færre drosjer i gatene. Dette ville ført til lengre ventetid, ettersom det er flere kunder som må dele på færre biler. Dette er heller ikke bra. Så problemet ser ut til å være selve regelverket. Enkle økonomiske mekanismer kan forklare hvorfor situasjonen ble som den ble, og de samme mekanismene forklarer hvorfor det nye systemet sannsynligvis vil fungere bedre.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 28.11.20.