Det er lite som tyder på at markeringen av Verdens handelsorganisasjons (WTO) 25-årsjubileum i disse dager vil gå inn i historiebøkene.
Det er kanskje også noe symbolsk i det faktum at jubilanten, i skrivende stund, verken har en generaldirektør eller en fungerende enhet for å avgjøre handelstvister for de 159 medlemslandene. Det siste skyldes gjentatte vetoinngrep fra USAs president Donald Trump, en uttalt anti-globalist, som gjorde det umulig å ansette det nødvendige antallet dommere til WTOs tvisteløsningsorgan.
I bakgrunnen har også to verdensomfattende sjokkbølger kastet skygger over WTOs formål og virke i løpet av det siste tiåret: finanskrisen 2008 – 2009 og nå Covid-19-pandemien. Begge krisene utløste et kraftig fall i verdenshandelen, utsatte det internasjonale handelssystemet for harde stresstester, og endte likevel opp med å overraske en hel verden.
Overraskelsene har gått i flere retninger. Straks etter at finanskrisen brøt ut, lovet lederne for G20-landene hverandre å slå ring rundt det internasjonale handelssamarbeidet. Verden ble i hvert fall forskånet fra å oppleve en gjentagelse av de store proteksjonistiske feilgrepene fra mellomkrigstiden. Nivået på verdenshandelen i varer var allerede i 2010 kommet tilbake på nivået fra 2008, og har deretter økt moderat frem til 2018.
Men til tross for de nevnte G20-løftene viser forskning at omfanget av nye handelsdiskriminerende tiltak økte merkbart i perioden 2009 – 2010, og at slike tiltak i liten grad ble reversert siden. I tillegg markerte finanskrisen et slags endepunkt for den mislykkede Doha-runden, som blant annet hadde som mål å gi utviklingslandene vesentlig bedre markedsadgang for landbruksprodukter i rike land.
Allerede før Covid-19-pandemien slo inn, viste verdenshandelen en stagnerende utvikling, og WTO fryktet i vår at fallet i 2020 kunne bli et sted mellom 13 og 32 prosent. WTOs siste spådom, fra oktober, overrasket med å redusere den forventede nedgangen i 2020 til cirka ni prosent, etterfulgt av et løft på cirka syv prosent i 2021. En innhenting til nivået fra 2019 synes derfor å være innen rekkevidde i 2022. Men alt dette gjelder handel i varer. Fallet i deler av tjenestehandelen har vært langt mer dramatisk, samtidig som veksten i den digitale informasjonstrafikken har økt kraftig.
En annen overraskelse er at verdens ledere så langt, uten store løfter i forkant, har unngått å iverksette nye importrestriksjoner. Derimot innførte en del land midlertidige eksportrestriksjoner på mat og medisinsk utstyr, med forutsigbart dårlig resultat.
Den kanskje største overraskelsen etter utbruddet av pandemien har vært at det internasjonale handelssystemet, med sitt nettverk av grenseoverskridende verdikjeder, stikk i strid med mange kritiske ytringer om internasjonal avhengighet, har vist seg å være redningen for å tilfredsstille en hel verdens kraftig økte behov og etterspørsel etter smittevernutstyr, testutstyr og medisiner. Dessuten kan vi allerede nå bevitne betydningen av det internasjonale forsknings- og utviklingssamarbeidet for Covid-19 vaksiner, i kombinasjon med internasjonale verdikjeder og et åpent handelssystem; nettopp for å gjøre det enklere å forsyne en hel verden med nyutviklede vaksiner på en betryggende måte.
Utfordringen for WTO fremover består ikke kun å bevise hvor viktig frihandel og internasjonal økonomisk integrasjon er for verdens befolkning. Som blant andre forskerne Simon Evenett og Richard Baldwin har vist i den nylig publiserte forskningsrapporten fra CEPR, Revitalising Multilateralism, handler det vel så mye om å gjøre WTO mer relevant og verdifull for sine medlemsland gjennom fornyelse og reform.
Problemet er at WTOs institusjonelle rammeverk har stått mer eller mindre stille i 25 år, samtidig som verden har forandret seg fundamentalt: Internett- og IT-revolusjonen, globalt integrerte verdikjeder, digitalisering og robotisering, ekspanderende e-handel, Kina og Sørøst-Asias fremvekst. I tillegg kommer de globale utfordringene på klima-, miljø- og helseområdet. Et revitalisert WTO kan spille en vesentlig større og mer verdifull rolle i grensesnittet mellom alle disse endringskreftene og utfordringene.
Som et indirekte svar på et relativt stillestående WTO i en verden i rask utvikling har de viktigste utvidelsene av det internasjonale handelssamarbeidet i løpet av de siste 25 årene skjedd gjennom en serie regionale handels- og investeringsavtaler. For Norges del har naturligvis EUs indre marked vært av desidert størst betydning. Beveger vi oss derimot til den motsatte siden av jordkloden, til New Zealand, har den store Stillehavsavtalen CPTPP og den ferske RCEP-avtalen, hvor også Kina deltar, vært av så stor betydning at regjeringen i landet velger å ordlegge seg slik: «RCEP har forankrer New Zealand i en region som utgjør selve maskinrommet i den globale økonomien».
Det internasjonale handelssamarbeidet har også historisk hatt en tendens til å utvikle seg gjennom skrittvise fremrykkinger, gjennom perioder hvor tyngdepunktet har vekslet mellom regional og global institusjonsbygging. Nå er det ingen tvil om hvor etterslepet er størst: på det globale nivået. Heldigvis er et nytt mulighetsvindu i ferd med å åpne seg gjennom to nærstående parallelle hendelser av vesentlig betydning: oppstarten for en ny Biden-administrasjon i Washington og ansettelsen av en ny øverste leder for WTO. Den nye lederen ligger an til å bli en svært kompetent kvinnelig økonom fra Nigeria, Ngozi Okonjo-Iweala.
Innlegget er publisert hos E24 21.11.2020.