I et litt besynderlig innlegg hevder Sigrun Aasland i Agenda at vi i Civita skulle være enige om at ensomhet ikke er noe å bekymre seg over. Til det er for det første å bemerke at vi i Civita sjelden er helt enige om noe som helst, og det er sikkert delte meninger også om dette spørsmålet. Men i Civita er vi i hvert fall såpass bekymret at vi har gjennomført omfattende forskning på området, og hovedfunnene er presentert i boken Ensomhetens filosofi (Oslo: Universitetsforlaget 2015), som er utgitt på et vitenskapelig forlag. Funnene i boken synes dessuten å være såpass interessante for omverdenen at den foreløpig er oversatt til 12 andre språk.
Agenda har meg bekjent ikke gjennomført noen egen forskning om ensomhet. Det de først og fremst har gjort, er å promotere en svært «journalistisk» og faglig temmelig svak bok av Noreena Hertz, som er oversatt og utgitt på deres eget forlag. En grundig anmeldelse av boken til Hertz får eventuelt komme etter hvert.
Jeg vil nå bare påpeke to poenger: (1) Overføringsverdien til Norge av de primært britiske og amerikanske forholdene som Hertz drøfter i boken, er i beste fall usikre. (2) Hertz har en så idiosynkratisk angivelse av hva ensomhet er, at det hun skriver er mer eller mindre irrelevant for den seriøse ensomhetsforskningen.
I ensomhetsforskningen er ensomhet forstått psykologisk som en følelse av smerte eller ubehag på grunn av hva som oppleves som en utilstrekkelig tilknytning til andre. Hertz utvider dette dramatisk til også å omfatte blant annet ikke å føle tilhørighet til lokalsamfunnet eller staten. Når man kaster ut et så vidt nett, vil man selvsagt finne mer ensomhet, og man vil dessuten få ganske mange «ensomme» som ikke føler seg ensomme. Det står selvsagt enhver fritt å redefinere begreper, men man løper da også en risiko for å miste forankringen i det som ellers gjøres av seriøs forskning på området, og det er dessverre tilfelle med boken til Hertz. Vi kunne for den saks skyld tenke oss en forfatter som gikk til motsatt ytterlighet, og definerte ensomhet som «smerte etter å ha vært berøvet all menneskelig kontakt i minst én måned» – da ville ensomhetsprevalensen blitt veldig lav, men definisjonen av ensomhet ville ha vært så idiosynkratisk at funnene i studien ville ha vært av ganske liten interesse for den øvrige ensomhetsforskningen.
Hva utviklingen av ensomhet i Norge gjennom de siste tiårene angår, har Civita, FHI og SSB svært like funn. Agenda er selvsagt velkomne til å produsere egen forskning på området som kan vise svakheter i den forskningen som allerede foreligger.
Det er en del rart i Aaslands innlegg. Hun synes for eksempel ikke å ha så klart for seg at det er forskjell på generalisert tillit – den man har til ens medmennesker – og tilliten man har til offentlige myndigheter. En reduksjon i den sistnevnte fører ikke nødvendigvis til en reduksjon av den førstnevnte, og det er den førstnevnte som er klart korrelert med ensomhet. Det er selvsagt mulig at det også finnes en korrelasjon mellom ensomhetsprevalens og tillit til offentlige myndigheter, men meg bekjent finnes det ingen studier av dette.
Aasland påstår at jeg skulle ha ment at det var mer ensomhet før i tiden. Det har jeg aldri hevdet, og ber henne belegge påstanden hvis hun skulle mene at hun har dekning for den. Det jeg har skrevet, er at individualisering ser ut til å redusere ensomhet, noe som kan skyldes at individualisering også ser ut til å fremme den generaliserte tilliten. I og med at ensomhetsprevalensen er såpass uendret gjennom tiår, må det også ha vært andre utviklingstrekk som har virket i motsatt retning. Jeg har hevdet at tallene har vært overraskende stabile i de tiårene hvor vi har tall for ensomhetsprevalens, og hvordan ensomhetsnivåene var forut for det, vet vi i grunnen lite om. Det innebærer blant annet at det ikke er dekning for en påstand om at vi befinner oss i «ensomhetens århundre».
Innlegget var publisert i Harvest 17. november 2020.