Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Politisk filosofi og idédebatt

Koronaåret 2020 har satt forholdet mellom forskning og politikk på prøve

Publisert: 17.11.2020
Kristin Clemet Kristin Clemet

Forskere og fagfolk, med ulike meninger, har i uvanlig grad preget mediebildet dette året. Når uenighet mellom forskere, og mellom forskere og politikere, blir så tydelig, kan det få betydning for vårt syn på både forskning og politikk.

I verste fall har det ført til at vi får mindre respekt for kunnskap, og til at konspirasjonsteorier og falske nyheter får enda større plass i sosiale medier.

I beste fall har vi lært mer om hva forskning er, og om forholdet mellom fag og politikk.

Kunnskapsbasert politikk

I utgangspunktet er det enkelt: Norge fører en kunnskapsbasert politikk. Det vil si at vi legger den best tilgjengelige kunnskapen til grunn for de politiske beslutningene som treffes.

Vi har en lang og omfattende beslutningskjede som skal hjelpe oss med å få det til: Vi har ekspertutvalg og partssammensatte utvalg, omfattende høringsprosesser, utredningsinstruks og stortingsmeldinger som skal belyse en sak før det fattes et endelig vedtak i form av en lov eller en bevilgning.

I store og vanskelige saker kan det ta flere år fra et utvalg oppnevnes til Stortinget fatter vedtak.

I praksis er det ikke like enkelt. En grunn til at det ikke er så enkelt, er at forskningen aldri blir ferdig. Den gir i sin natur bare midlertidige svar. Nye eller andre data vil alltid kunne gi et annet svar.

For gode forskere er ikke dette noe problem. Det de driver med, er å prøve og feile, få kritikk og motkritikk og en gang iblant få et gjennombrudd som bringer verden fremover.

Derfor er det ikke, slik noen synes å tro, negativt å møte forskning med seriøs kritikk. Forskning trenger kritikk.

Må veie ulike hensyn

For politikere er det annerledes. De må hele tiden ta beslutninger basert på den kunnskapen de har her og nå. De vet at kunnskapen er usikker, og at den er midlertidig. Men den kan også være sprikende, fordi ulike forskere har kommet til forskjellig resultat.

Under pandemien har vi sett stor uenighet for eksempel om bruk av munnbind eller om muligheten til å oppnå en virksom flokkimmunitet.

Politikere kan vente og nøle og håpe at det kommer ny kunnskap, eller at forskerne blir mer enige. Men under en pandemi kan en slik vente-og-se-holdning være katastrofal.

Dessuten hjelper det ikke alltid at forskerne vet mer, ettersom de aldri behøver å ta alle de andre hensynene som politikere må ta. Forskere må ikke, slike politikere må, veie mange ulike hensyn mot hverandre.

En forsker foreslo i høst at vi burde gjennomføre et storstilt eksperiment med norske elever for å lære mer om pandemien. Politikerne sa nei. Det var et eksperiment som regjeringen ikke kunne stå inne for, fordi det kunne få alvorlige konsekvenser for elevene.

Til forskjell fra forskere må politikere også stå til ansvar for de beslutningene de tar, når de stiller til valg.

Kan bli spent

Forholdet mellom forskning og politikk kan bli spent når mye står på spill. I høst har vi sett at det nesten har kokt over for både politikere og fagfolk når noen har pirket i en mulig uenighet mellom dem.

Men helseminister Bent Høie (H), statsminister Erna Solberg (H), Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg og assisterende helsedirektør Espen Nakstad har også vist at de er svært tålmodige, at de tåler fri og kritisk debatt, og at de greier å bevare respekten for at de har ulike roller. Det er viktig.

Når det er mindre som står på spill, kan det være vanskeligere å holde seg i skinnet. Det merkes daglig. Politikere velger ofte den forskningen som passer dem best, de tolker den slik at den «tilfeldigvis» passer til eget standpunkt, og de overser annen forskning. Vi hører også hvordan forskning blir brukt for å fremstille en politikk som uavvendelig – som om vi ikke har andre valg.

Mitt inntrykk er at det er blitt stadig mer vanlig at politikere, og andre som deltar i samfunnsdebatten, skyver forskning foran seg, og at de ber meningsmotstandere om forskningsmessig dokumentasjon for at det de mener, er riktig.

Det er ikke i seg selv feil, men måten det skjer på, er ofte feil.

Forskning er ikke endelig. Den hverken kan eller bør erstatte behovet for rasjonell argumentasjon, avveining av ulike hensyn og egen forståelse.

«Blodrødt» blant sosiologer

Jeg vet at mange forskere er oppgitt over hvordan forskning blir brukt i politisk øyemed. Men det er også motsatt. Mange politikere er oppgitt over hvordan forskere gjør nøyaktig det samme. Det skjer kanskje på en mer subtil måte, men effekten er lik. Det er derfor ikke så rart at mange fristes til å lene seg mest på de forskerne som man tror eller vet har de samme holdningene som man har selv.

Hvor politikerne står politisk, er kjent for alle. Det er bare å kikke på Stortingets sammensetning. Hvor forskerne står politisk, er ikke like klart, men vi vet noe.

Da Forskerforbundet gjennomførte den siste medlemsundersøkelsen sin i januar 2017, svarte over 56 prosent at de ville stemme Rødt, SV eller Arbeiderpartiet. Det er langt flere enn de nesten 36 prosent i befolkningen som stemte på disse tre partiene i selve valget. Hvis vi tar med Senterpartiet og MDG, blir tallene i overkant av 68 mot 49 prosent.

Dette betyr ikke at den rødgrønne overvekten er den samme overalt. Vi vet heller ikke nøyaktig hvor representative Forskerforbundets medlemmer er for alle forskere.

Men vi vet for eksempel at det er temmelig «blodrødt» blant sosiologer, og at det antagelig er ganske blått blant siviløkonomer som er blitt forskere. Velferdsforskere er nok mer røde enn blå, mens samfunnsøkonomer kanskje både er røde og blå. Utdanningsforskere som lar høre fra seg i den offentlige debatten, virker som regel mer røde enn blå.

At journalistene også er mer røde enn blå, ser óg ut til å kunne ha betydning for hvilke forskere som slipper til.

At forskere har politiske holdninger og meninger, er selvsagt helt uproblematisk. Problemet oppstår først og fremst hvis de lar seg påvirke av det samtidig som de forsøker å skjule det. Det er dessverre ikke så uvanlig.

Politikkens rolle

Selv lever jeg daglig i spenningsfeltet mellom forskning og politikk. Jeg trives best i dette feltet når aktørene er åpne og ærlige om hva de står for, og om at forskning sjelden eller aldri representerer en endelig fasit. Kvaliteten på forskningen varierer også sterkt.

Det er viktig å bruke den beste kunnskapen vi har. Men det er også viktig å være klar over at det kan komme ny og sikrere kunnskap.

All kunnskap må dessuten suppleres med verdier, holdninger, meninger og moral.

Det er det som er politikkens rolle. Politikerne skal fatte beslutninger på usikkert grunnlag og supplere forskning med demokrati.

Kronikken var publisert i Aftenposten 15. november 2020.

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Legitim og viktig debatt om forskning

    11. januar 2020

    Det finnes mye forskning, og hele forskningsfelt, som har et ideologisk preg, eller som fremstår som mer ideologiske enn de faktisk er i møte med mediene, som også kan ha en agenda. Å påpeke det og være klar over det er selvsagt både legitimt og viktig, skriver Kristin Clemet i Dagbladet.

    Les mer »
  • Svar til Klassekampen om forskning og politikk

    23. desember 2019

    «Ingen mennesker er nøytrale, men vi kan, når vi mener det er riktig og viktig, forsøke å se og drøfte ting objektivt. Det gjør gode forskere når de forsker. I en debatt kan det være vanskeligere.»

    Les mer »
  • Forskning og politikk

    11. november 2014

    «Forskere kan ikke gi oss svaret på alt, og de befinner seg ikke i et normfritt rom. Dessuten er demokrati noe annet enn teknokrati. Politikerne må derfor til slutt avveie ulike hensyn – som for eksempel verdier som kan komme i strid med hverandre eller ufullstendig og motstridende kunnskap,» skriver Kristin Clemet i DN.

    Les mer »
  • Formuesskatt, forskning og politikk

    31. oktober 2014

    «Demokrati er ikke teknokrati. Det er en grunn til at det er politikere og ikke forskere som styrer landet. Politikere skal, ideelt sett, legge vekt på den kunnskap vi (for tiden) har og dessuten avveie ulike og ofte motstridende verdier. En forsker kan konsentrere seg om sitt «lille» forskningsunivers – mens en politiker må se helheten og forfølge de verdiene hun har lovet velgerne å stå for,» skriver Kristin Clemet i DN.

    Les mer »
  • Forskning vs. politikk

    21. august 2014

    «Forskning er uhyre viktig, og det er også et gode at politikken som føres, generelt er blitt mer kunnskapsbasert. Men troen på forskning – og ikke minst bruken av forskning i den politiske debatten – kan drives for langt, og det er det som ofte skjer nå. Politikere (mis)bruker forskning som debattstoppere, mens forskere (mis)bruker sin posisjon til å fremme politikk,» skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »