«EØS-rett er norsk rett. Sånn er det med den saken», skrev Therese Sollien i Aftenposten 5. august, etter at granskingen av adgangen til å motta sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger fra Nav i et annet EØS-land enn Norge ble lagt frem.
Samtidig skrev utvalgets leder, professor Finn Arnesen, at «en lærdom denne saken gir grunnlag for, er at EØS-rett ikke bare er norsk rett, men også en integrert del av norsk rett».
EØS-avtalen bygger på de samme rettighetene som er nedfelt i den norske velferdsstaten: fri bevegelse for alle som bor innenfor grensene av de 30 landene avtalen omfatter.
Hjemstavnsrett
I Norge var det tidligere noe som het hjemstavnsrett. Det var en arv fra forsorgsloven av 1900 og annen sosiallovgivning, hvor prinsippet var at de som trengte hjelp fra det offentlige, ble sendt til sin hjemkommune og den lokale fattigforsorgen.
Dette prinsippet ble opphevet i 1964 og erstattet av lov om sosial omsorg (sosialtjenesteloven fra 1991). Sammen med folketrygdloven (1967) dannet dette grunnlaget for denne delen av den norske velferdsstaten til EØS-avtalen ble iverksatt i 1994.
Da ble den nasjonale hjemstavnsretten erstattet av EØS-avtalens trygdedel (Rfo 1408/71), for å fremme det grunnleggende prinsippet i EUs indre marked om fri bevegelse på tvers av landegrensene.
Rettigheter på tvers av grensene
Hvis Norge skal bli i EØS, eller søke medlemskap i EU, vil det bli en utfordring å få offentligheten til å forstå at logikken i EU og EØS er at rettigheter er noe vi har som enkeltmennesker, og ikke noe som egentlig tilhører den staten hvor vi er registrert som innbyggere.
Poenget med velferdsstaten har vært å gi den enkelte rettigheter som har kunnet sikre en form for likhet og verdighet for alle, og samtidig har kunnet støttet opp under et fleksibelt arbeidsmarked for økonomisk vekst og utvikling. I dag gjelder disse rettighetene også på tvers av grensene i de 30 EØS-landene.