Med dårlig skjult skadefryd over at koronakrisen har slått ekstra hardt ned på verdenshandelen, hevder Mari Skurdal i sin leder i Klassekampen 9.mai følgende: «Det internasjonale handelssystemet stoppet opp i møtet med et ørlite virus», og fortsetter: «Det er derfor en del politikere har tatt til orde for mer selvforsyning.(..). Om krisa har vist fram noe, er det svakhetene ved verdensomspennende forsyningskjeder».
Rett i forkant hadde Bjørgulv Braanen latt seg friste til å ta i bruk ordet «forsyningslinjer», et begrep som vanligvis blir forbeholdt krigssituasjoner.
Den nevnte lederartikkelen ble avsluttet med en skråsikker påstand om at globale verdikjeder går på bekostning av både helse og beredskap. Halvannen uke før denne artikkelen stod på trykk ble det publisert en internasjonal forskningsrapport fra Center for Economic Policy Research (CEPR), som inneholdt en grundig oppdatert empirisk analyse av den aktuelle forsyningssituasjonen rundt koronakritiske produkter, med implikasjoner for både kriseberedskap og handelspolitikk.
I sterk kontrast til påstander i Klassekampen og andre som er på intens jakt etter endelige tegn på globaliseringens nærstående død, viser funnene i CEPR-studien at internasjonal handel og integrerte globale verdikjeder ikke er problemet, men det motsatte: en helt avgjørende del av løsningen på den aktuelle koronakrisen, så vel helsemessig som økonomisk, sosialt og beredskapsmessig.
Nettopp under denne koronakrisen viser disse forskningsfunnene at en hel verden ville stått hjelpeløse i sine anstrengelser for å sikre befolkningens helse og fremtidsutsikter, hvis det ikke hadde vært for globaliseringens effektive bidrag til å sikre kritiske medisinske utstyrsleveranser til en overkommelig pris. Dette til tross for at globaliseringens spilleregler allerede i forkant av krisen har vært utsatt for en rekke undergravingsforsøk, med sitt episenter i Det hvite hus i Washington.
Ikke nok med det. Takket være globalt integrerte verdikjeder har det vært mulig for innovative Sør-Korea og Vietnam å frembringe en helt ny industrinæring på rekordtid, spesialisert på produksjon av Covid-19 testutstyr og materiell, med et mangfold av bedrifter som allerede forsyner over 100 land. Vil vi komme til å se noe tilsvarende når en hel verden skal forsynes med nye vaksiner og medisiner?
Alle forsøk på å stenge av de internasjonale verdikjedene, gjennom handelshindringer og inngrep for å nasjonalisere produksjon av koronakritiske produkter, vil gjøre det både vanskeligere, mer risikabelt og dyrere å bekjempe koronaviruset.
Hva dette fort koker ned til er noe helt annet enn ideologisk ordspill omkring globale verdikjeder. Det handler om noe så konkret som å redde menneskeliv, spesielt i fattige land. I så måte står Klassekampens skriverier om globalisering i et merkelig lys.
