I et innlegg i Vårt Land 28.5. prøver den nylig avgåtte generalsekretæren i KrF, Hilde Frafjord Johnson, å gi Kjell Ingolf Ropstad og dagens KrF-ledelse skylden for det hun omtaler som et historisk nederlag i forbindelse med behandlingen av ny lov om bioteknologi.
Hun belegger påstanden sin ved å peke på historien: KrF har greid å bremse mer de siste 30 år når det gjelder abort og bioteknologi ved å bruke «innestemme» og bygge allianser fremfor å snakke med «utestemme», slik hun mener at dagens KrF-ledelse har gjort. KrF ville dessuten ha oppnådd mer, mener hun, ved å samarbeide med den «røde» siden.
Et sentralt element i Frafjord Johnsons historie er at KrF har søkt alliansepartnere i Senterpartiet, Venstre og SV, mens det i Høyre og Frp var et «liberalistisk» flertall. Samarbeidet med Høyre har derfor bare vært mulig, fordi Høyre aksepterte en restriktiv linje som «prisen en måtte betale for KrFs regjeringsdeltakelse». Arbeiderpartiets tilnærming «var først og fremst å prioritere kvinners rett til å vite».
Men dette stemmer ikke.
Det er riktig at Senterpartiet hele tiden har ført en restriktiv linje. Det er også riktig at Venstre og SV hadde mer restriktive programmer tidligere enn de har i dag. Men Venstre programfestet et ja til eggdonasjon allerede i 2005 og har senere også gått inn for å etablere et rammeverk for utenlandske surrogatmødre og assistert befruktning for enslige. SV gikk på visse premisser inn for assistert befruktning for enslige og for å utvide grensen for selvbestemt abort til utgangen av 16. uke i programmet sitt i 2009. Senere har partiet også gått inn for eggdonasjon, fjerning av abortnemndene og innføring av NIPT-testen. Begge partier har vært skeptiske til at fastleger skal kunne reservere seg mot henvisning til abort.
Høyre har hele tiden hatt et mer restriktivt program ved blant annet å gå inn for å fjerne abortlovens paragraf 2c («eugenisk indikasjon») og ved så sent som i 2013-programmet å si nei til eggdonasjon, tidlig ultralyd uten dokumentert effekt og surrogati.
Oppsummert: Frafjord Johnsons fremstilling av hva Senterpartiet, Venstre, SV og Høyre har ment de siste 30 år, og hvem som har vært de mest naturlige samarbeidspartnerne for KrF på dette feltet, er ikke riktig.
Men kunne KrF nå ha oppnådd mer ved å samarbeide med den «røde» siden?
Å redusere Arbeiderpartiets rolle de siste 30 år til et ønske om å «prioritere kvinners rett til å vite», blir, med respekt å melde, å gjøre det litt kort. Arbeiderpartiet har, sammen med Fremskrittspartiet, alltid vært blant de minst restriktive og de som har vært minst interessert i å delta i brede etiske debatter. At det fins enkeltpersoner i Ap som har ment noe annet er selvsagt – det fins i alle partier.
Men det er også forskjell på Ap og Frp. Da ny bioteknologilov ble vedtatt forleden, stemte Frp mer restriktivt enn Ap gjorde.
Til slutt: Slik det fremgår av Frafjord Johnsons innlegg, har også jeg engasjert meg i disse spørsmålene de siste 30 år. Jeg er ikke enig med KrF i alt, men det er heller ikke poenget her. Jeg syns det virker som om Frafjord Johnsons artikkel er skrevet som ledd i en fortsatt kamp mellom de «røde» og «blå» i KrF, og akkurat det skal ikke jeg blande meg bort i.
Men man kan ikke omskrive historien for å få den til å passe med det man ønsker seg politisk nå.
Innlegget er publisert i Vårt Land 3.6.20.