I Klassekampen 27. april skryter Edvard Mogstad av sysselsettingspolitikken som nazistene førte etter 1933, ledet av daværende næringsminister og riksbanksjef Hjalmar Schacht. Mogstads utlegging om den tyske økonomiske politikken er misledende. Politikken var kreativ, men lite levedyktig.
Ingrediensene var store sentralbankkjøp av statsgjeld, pengetrykking for å finansiere stadig høyere offentlige utgifter og prisregulering for å holde prisinflasjonen kunstig nede. Konsekvensen av dette var at det ble mulig å sette i gang flere offentlige byggeprosjekter, som i tur skapte arbeidsplasser. Men det er lett å se seg blind på veksten. Fallende lønnsutgifter var en viktig grunn til at man oppnådde full sysselsetting, og arbeiderne ble utsatt for brutal utbytting av arbeidsgiverne og statens undertrykkelsesapparat. Historikeren Ian Kershaw skriver i «The Nazi Dictatorship» (2000) at «arbeiderklassen hadde en levestandard som i de første årene av Det tredje riket var enda lavere enn under depresjonens lavmål».
Den strukturelle krisen som den tyske økonomien var inne i, ble på ingen måter løst. Priskontroll, kunstige valutakurser og stagnerende lønninger fikk etter hvert store konsekvenser.
Kvaliteten på konsumentvarer, slik som tekstiler, ble stadig dårligere, samtidig som knapphetssituasjoner økte i omfang. Rasjonering ble nødvendig. Dermed gikk det over i enda mer sentralisert planstyring, som gradvis fikk karakter av statlig produksjonsstyring og planøkonomi.
Mislykket økonomisk intervensjonisme bidro til enda mer intervensjonisme. Det hele førte til store velferdstap for det tyske folket.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 13.5.20.