En av grunnene til at Klassekampen blir lest og tatt seriøst langt utover venstresiden, er at avisen driver med seriøs journalistikk. Avisen holder seg med skribenter med ulikt ideologisk ståsted, og stort sett diskuteres det med argumenter. Et lite unntak fra dette er reaksjoner vi i to omganger har fått på lederplass fra redaktør Mari Skurdal. Utgangspunktet for diskusjonen er et essay vi skrev i Morgenbladet, der vi forsøkte oss med noen analyser av hvorfor Jens Stoltenbergs (Ap) første regjering er såpass populær på høyresiden. At den er det, tror vi ikke Skurdal er uenig i.
Det dreier seg om hvorvidt de førte en politikk som var i tråd med arbeidende velgeres interesser og verdier, eller om de snarere representerte et mer elitistisk sosialdemokrati, der «arbeider» og «parti» skilte lag. Vi har forsøkt å argumentere for det første ved å vise til at det moderne sosialdemokratiet, i likhet med høyresiden, anerkjenner at det er en velfungerende markedsøkonomi kombinert med gode velferdsordninger og en sterk stat som gir de beste resultatene. Nå var riktignok markedsøkonomi noe vi begynte med i Norge lenge før velferdsstaten, men det vi diskuterer nå, er hva markedets rolle i den norske modellen betyr i dag.
Skurdal skriver at vi har «omfattende statlig eierskap». Einar Lie, Egil Myklebust og Harald Norvik skriver i sin bok «Staten som kapitalist» om dette. En av hovedgrunnene til at vi har lyktes med statlig eierskap, er at vi har vært pragmatiske. Venstresiden har fått gjennomslag for et ganske omfattende statlig eierskap. Høyresiden har, ofte med sosialdemokrater i front, fått gjennomslag for å drive forretningsmessig og legge vekk etterkrigstidas statlige, aktive og ressurssløsende næringspolitikk. Gro Harlem Brundtland var avgjørende for utviklingen, og det la grunnlag for Stoltenbergs linje. Delprivatisering var ønskelig, fordi det skaper en markedsmekanisme som gjør at vi kan gjenkjenne feil og dårlig bedriftsstyring.
Skurdal skriver at sterke fagforeninger er viktig. Substansen er avgjørende: Både norske og franske fagforeninger er sterke, men måten de er sterke på, er svært forskjellig.
Norske fagforeninger har blant annet brukt makten til å kjempe for frontfagsmodellen og solidaritetsalternativet. Linjen har vært moderat og markedsrettet. Det gir grunnlag for eksport, likhet, tryggere arbeidsplasser og et bærekraftig næringsliv, som igjen gir fellesskapet skatteinntekter til å finansiere velferdsordninger. At disse velferdsgodene kan leveres av private aktører, er ikke noe som Civita har funnet på. Private har til alle tider vært avgjørende for velferden: Fastleger, barnehager og ambulansetransport er noen eksempler. Andre land, for eksempel i Sør-Europa, har sterke fagforeninger – med radikale standpunkter og høyere ledighet. Også i Norge fikk radikale krefter gjennomslag på 1970-tallet. Det førte til ikke-koordinerte og skyhøye lønnsoppgjør, som ikke var bærekraftige. At dette ikke var i arbeidstakernes interesser på sikt, forstod de moderate i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen, og de var med på å fremskynde de liberaliseringene vi så fra slutten 1970-tallet og fremover. Senere bidro en moderat fagbevegelse til solidaritetsalternativet.
Hvis Skurdal mener at denne moderate og mer markedsliberale linjen var et feilgrep, bør hun forklare hvorfor med argumenter, fremfor å angripe oss for hvor vi jobber. Slik kan vi kanskje få en bedre debatt.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 21.4.20.