Jonas Algers i tankesmien Manifest skriver i Klassekampen 24. mars at mitt argument om reduksjon i sykelønn bygger på en politisk analyse som «ligger på individnivå». Han hevder videre å kunne avsløre at jeg med mitt høyreblikk ser på arbeiderklassens arbeidsmoral som noe «man ikke kan stole på.»
Hvor Algers har dette fra, er vanskelig å vite. Han viser til et innlegg jeg skrev for om lag et år siden, men gjengir meg feil. I innlegget i Aftenposten 5. mars 2019 skrev jeg: «De aller fleste velferdsordninger er balansert utformet, slik at ansvaret er fordelt mellom fellesskapet (skattebetalerne) og individet (egenandeler). Bakgrunnen for dette er at vi ønsker å ivareta ulike hensyn som er helt grunnleggende for velferdsordningene: trygghet, økonomisk bærekraft og tillit.»
Det spesielle med sykelønnsordningen er at en slik balanse ikke eksisterer. Sykelønnsordningen er blitt en velferdsordning som få eller ingen politikere våger å diskutere. Det er synd, fordi det kan innebære sløsing med økonomiske og menneskelige ressurser.
At noen av oss tar til orde for en tilsvarende balanse i sykelønnsordningen, betyr ikke at vi er kyniske individualister, som Algers insinuerer. Motivet vårt er å skape en bærekraftig ordning og en bærekraftig velferdsstat, som kan bidra til vår velferd også over tid. Endringer i sykelønnsordningen for å skape bedre insentiver til arbeid, er noe som for øvrig også har blitt foreslått av flere venstreregjeringer.
Koronakrisen viser med tydelighet hvor viktig en fungerende sykelønnsordning er. Det er viktig for inntektssikkerheten til folk. Men redusert sykelønn betyr ikke at individet selv må bære alt ansvaret.
Et moderat kutt vil bidra til at ordningen kommer mer i harmoni med andre velferdsordninger, og at ulike viktige hensyn blir ivaretatt bedre.
Etter min mening bør en slik innsparing for det offentlige gå til redusert inntektsskatt for folk som tjener lite.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 27.3.20.