Arveavgift vil ikke føre til mindre forskjeller og ikke gi staten store inntekter. Likevel vil flere partier på venstresiden nå gjeninnføre arveavgiften. De vil neppe ha en arveavgift på 90 prosent, slik Thomas Piketty foreslår. Men hva slags arveavgift vil de ha?
Etter min mening er arveavgift et lite egnet verktøy, og jeg skal begrunne hvorfor.
For det første: Arveavgift gir ikke store inntekter til staten. Da beskatningssystemet for arv ble lagt om i 2014, var inntektene til staten litt over to milliarder kroner, mens statsbudsjettet var på over 1000 milliarder kroner. Inntektene til staten utgjorde med andre ord en helt marginal del av statens inntekter. Da avgiften ble fjernet, trodde mange at det var en skattelette til de rike. Det var det ikke. Alle hus- og hytteeiere i Norge fikk en skattelette, mens alle som eier næringsvirksomhet, nå betaler skatt av gevinster som tidligere ikke ble beskattet. Dette skjer, fordi regjeringen la om til et nytt skatteprinsipp – kontinuitet – samtidig som arveavgiften ble fjernet. Kontinuitetsprinsippet gir samlet sett større inntekter til staten over tid. Statens finansielle interesse vil alltid være mer langsiktig enn selv den mest utholdende families perspektiv, og før eller senere blir arvede gjenstander og bedrifter solgt.
For det andre: Arveavgift er ikke omfordelende. Storbritannia og USA skattlegger arv, men fremheves likevel sjelden som forbilder i norsk ulikhetsdebatt. Det reflekterer at skatt slett ikke er den viktigste utjevningsmekanismen i Norge, og at vi har motvirket ulikhet først og fremst gjennom de offentlige utgiftene, det vil si velferdsstaten.
Thomas Piketty står for en posisjon helt ytterst når han foreslår 90 prosent arveavgift.
Siden ingen land som vi kan sammenligne oss med, tar inn store inntekter gjennom arveavgift, blir argumentet om omfordeling også langt svakere. Avgiften er ikke egnet til omfordeling, dersom ikke avgiftsnivået og avgiftsgrunnlaget er betydelig høyere enn i 2013. Ulempen ved høye satser vil være at incentivene til å investere og ta risiko vil bli mindre. Omfanget av omgåelser kan bli betydelig.
En posisjon som står sterkt i Norge, er familien. Slektens arverett har dype røtter i norsk tradisjon, slik det fremkommer av blant annet Odelsloven. I alle samfunn er sosiale bånd viktig, og særlig bånd til nær familie. I Norge er over 90 prosent av bedriftene små og mellomstore, og svært mange av dem er eid av familier. Fortsatt er det sånn at private bedriftseiere har mesteparten av verdiene sine i næringsvirksomhet og arbeidsplasser. Salg bør ikke tvinges frem av arvefall, men når det er bedriftsøkonomisk lønnsomt.
Omleggingen som skjedde i 2014, er derfor i tråd med argumentet om at en skatt bør betales når den som skal betale den, har likviditet. Dagens system gjør det enkelt å beholde boliger og fritidsboliger, dersom arvingene ønsker det, og det bidrar til forretningsmessig kontinuitet for bedrifter.
Innlegget var pubisert i Dagens Næringsliv 25. mars 2020.
