2019 ble året da jeg helt sluttet å lese aviser på papir. Å lese dem på nettbrett har mange fordeler; det tar blant annet mindre plass. Dessuten er det forhåpentligvis bra for miljøet.
Samtidig ble 2019 et år hvor jeg begynte å reflektere mer over internettets og de sosiale medienes skyggesider.
De sosiale mediene, som for noen år siden ble betraktet som et udiskutabelt tilskudd til demokratiet, blir nå også diskutert som en fare for demokratiet. Og mens landbruksminister Olaug Bollestad gjør stor suksess som en slags norsk Fru Larkin på Instagram, har vi en digitaliseringsminister som, av hensyn til personvernet, ikke ville være på Facebook før han ble statsråd. Han mener dessuten at barn ikke bør få smarttelefon før de begynner på ungdomsskolen. Det fikk Dagsavisen til å omtale Nikolai Astrups synspunkt som «reaksjonært», og det var ikke positivt ment.
Bollestad og Astrup illustrerer hver for seg både det positive og det negative ved sosiale medier. Bollestad byr på seg selv på en trygg, naturlig og humoristisk måte. Astrup peker på helt reelle problemer knyttet til personvernet og på hvordan smarttelefoner kan stjele barns tid på bekostning av lek og fysiske møter med andre barn. Han er også opptatt av at de yngste er sårbare for digital avhengighet og uvettig deling av private bilder og informasjon.
Også diskusjonen om bruk av nettbrett og mobiltelefoner på skolen har fått fornyet aktualitet. Virker utstrakt bruk av nettbrett stimulerende eller hemmende på barns mulighet til å tilegne seg gode leseferdigheter? I Stavanger kommune har de rødgrønne partiene gått inn for å avvikle ordningen med skole-PC til alle fra 1. trinn, fordi de er redde for digital overdose. Høyre er redd for at dette vil skape nye sosiale skiller.
Noen mener at utstrakt bruk av sosiale medier også kan lede til depresjon og ensomhet, men forskningen og meningene er delte. For mange gir de digitale møteplassene også positive muligheter til å være del av et sosialt rom, til å få venner og utvikle seg. Robert Steen, som er byråd i Oslo, har fortalt om hvordan sønnen, som satt i rullestol alene i en leilighet store deler av døgnet, viste seg å ha en stor flokk venner over hele Europa via nettet.
De sosiale mediene (SoMe) påvirker oss ikke bare som individer, men også som samfunn. Og et av de temaene som diskuteres mest, er altså forholdet mellom SoMe og demokratiet.
Eksistensen av sosiale medier er i utgangspunktet positiv. De gir anledning for hvem som helst til å uttrykke seg om hva de vil når de vil. Det er, i positiv forstand, ytringsfrihet på speed. De gir folk og politikere anledning til å komme i direkte kontakt med hverandre uten at det er noen journalister som kommer mellom dem og filtrerer budskapet. De såkalte alternative mediene har også ført til en mer åpen diskusjon om temaer som folk er opptatt av, og som de tradisjonelle mediene var for «politisk korrekte» til å ta opp.
Men utviklingen har også negative sider. For selv om redaktører ikke er feilfrie, kan de på sitt beste være både portvoktere og garantister for sannhet og kvalitet. Når alt strømmer fritt omkring, blir det vanskeligere å vite hva som er sant og hva som ikke er sant. Ifølge Pew Research mener 64 prosent av de voksne i USA at det er vanskelig å skille mellom fakta og «fake news» (2016).
En av grunnene til at det er så vanskelig å skille mellom det som er sant og falskt, er de såkalte algoritmene. Det er, enkelt forklart, de oppskriftene datamaskinene er programmert til å følge som en reaksjon på det vi gjør. Algoritmene fører til at vi blir eksponert for mer av det samme. Den som vurderer å kjøpe sko, får straks tilbud om flere sko. Men det samme gjelder den som trykker «like» på en rasistisk ytring. Han får også mer av det samme.
Algoritmene belønner de mest ekstreme ytringene, og de sluser oss inn i ekkokamre, der vi får bekreftet våre egne meninger og slipper motforestillinger. Konsekvensen er økt polarisering og fragmentering av den offentlige samtalen. Eller som Francis Fukuyama uttrykker det i boken Etter historiens slutt: Demokratiet utfordres innenfra ved at mennesker som lever i ulike «virkeligheter», får større vansker med å anerkjenne andre på en måte som gjør at det blir mulig med en felles dialog, kompromiss og respekt.
I verste fall utnyttes dette av politiske ledere. President Trump bruker Twitter til å spre løgn og fiendskap. Illiberale regimer bruker nettet til å manipulere befolkningen og blande seg inn i andre lands demokratiske valg.
Men også her i landet skal vi være på vakt. Det er en fare, dersom vi og de tradisjonelle mediene hele tiden krever at politikere bruker de sosiale mediene til å komme med raske reaksjoner på det som skjer. Politikere må få tid til å tenke seg om og vurdere alternativer, dersom de skal greie å fatte gode beslutninger.
Motsatt skal vi også være på vakt, dersom politikerne selv overdriver bruken av sosiale medier på bekostning av de tradisjonelle mediene og de arenaene der vi forventer at en dialog mellom politikerne skal finne sted. I Danmark blir statsministeren nå kritisert for å iscenesette seg selv som en varm og hverdagslig person på sosiale medier, mens hun vegrer seg mot å svare på kritiske spørsmål fra journalister. Lederen for en rettspolitisk tenketank illustrerte det slik: Samtidig som regjeringen iverksetter stadig flere tiltak for å overvåke befolkningen, vil den selv, i stadig mindre grad, bli overvåket av folket.
Ifølge en britisk rapport fra 2017 var sosiale medier en trussel mot demokratiet også på andre måter. Rapporten avdekket en mobbe- og trusselkultur som skremte mennesker fra å søke offentlige verv.
For en del år tilbake skrev Aslak Nore boken Ekstremistan. Han ønsket å vise at innvandringen til Norge ga utslag på ekstreme måter – ved at innvandrere var overrepresentert både på de beste og de verste statistikkene.
Jeg tror at også SoMe-universet er et slags ekstremistan. Her finner vi det verste og det beste.
Det finnes sjokkerende mye ondskap, sjikane, uvennlighet og ubetenksomhet på sosiale medier.
Det finnes også politiske og kommersielle interesser som bedriver ren manipulasjon.
Men det finnes også mye som er positivt.
Det er fortsatt et hav av muligheter på nettet for dem som vil lære noe, bli opplyst eller komme i kontakt med andre.
Og det finnes mange som er oppriktig nysgjerrige, vil lese og diskutere, gi ros, glede seg over andres fremganger og dele deres sorger.
Kronikken var publisert i Aftenposten 5. januar 2020.