Utad fremstår vi nordmenn lykkelige, med en høy leve- og livsstandard. Hvorfor er det da så mange innad som ser et land og et folk i dyp krise?
Hva gleder oss nordmenn mer enn å være best i verden? For n-te gang er Norge nettopp blitt kåret til verdens beste land å bo i av FNs utviklingsprogram UNDP. Litt av en julegave for hver og en av oss! Riktignok er Norge en av de største bidragsyterne til denne FN-organisasjonen, hvis det skulle ha noe å si for det gode resultatet, og mange mener kanskje at måten denne sammenlignende rangeringen er bygget opp på, vanskelig kan forsvares vitenskapelig. Men hva gjør vel det når vi kan slå oss på brystet og si at vi er best?
Økonomisk lykkeland
Det er ingen tvil om at Norge er et godt land å leve i, uavhengig av om vi synes FN-rapporten er vitenskapelig fundert eller ikke. Flere andre slike internasjonale sammenligninger plasserer ofte Norge på topp. For eksempel når det gjelder helsetilbud og sosiale rettigheter, skole og utdannelse, og ikke minst bruttonasjonalprodukt per innbygger; eller spørsmål knyttet til økonomisk, sosial og kulturell likhet, likestilling mellom kjønnene, respekt for minoriteter og lignende.
Ifølge det amerikanske mediehuset U.S. News er faktisk Norge et av verdens mest progressive og inkluderende samfunn, hvor vi nyter godt av et rettslig og politisk system som sikrer oss en rekke grunnleggende rettigheter og muligheten til å leve et godt og rikt liv. Og ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), sier vi også i internasjonale spørreundersøkelser at vi selv er veldig glade for dette. Hvorfor er det da så mange politikere, interesseorganisasjoner og pressgrupper her til lands som fremstiller dagens Norge som et land og et folk i dyp krise?
Sosialpolitisk bakvendtland
At de politiske partiene på venstresiden gjør det, er for så vidt forståelig siden det er en del av det politiske skillet mellom opposisjon og posisjon i et demokratisk samfunn, og for tiden er det høyresiden som styrer landet. Men da statsbudsjettet ble lagt frem i høst, var det vel ingen sosialpolitiske interesseorganisasjoner eller politiske pressgrupper som på noen måte var i nærheten av å være fornøyd med tildelingen av offentlige midler på sitt felt.
Nå kan muligens også dette forsvares med at deres oppgave er å fremme egne medlemmers interesser overfor offentlige myndigheter. Men bør ikke også disse, i likhet med de politiske partiene, av og til reflektere over hva de egentlig kritiserer ved det samfunnet de er en del av?
Hvis vi ser nærmere på de sammenligningene OECD gjør av sine 36 medlemsland, var Norge det landet som brukte nest mest penger over offentlige budsjetter per innbygger i 2018, bare slått av Luxembourg. Til gjengjeld hadde Norge den største veksten i offentlige utgifter i perioden 2007-2018, med 7,3 prosentpoeng, og i 2018 var Norge det eneste av OECD-landene som hadde en offentlig andel av sysselsettingen på mer enn 30 prosent.
Dette trenger i seg selv ikke å være et godt tegn på et godt samfunn, når for eksempel Statistisk sentralbyrå kan melde at stadig flere unge i dag får arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd uten først å ha forsøkt seg i arbeidslivet. Men det er i hvert fall et tegn på at det fremdeles finnes en stor og omfattende velferdsstat i det norske samfunnet, og at fellesskapet stiller opp for den enkelte når det trengs.
Et land uten bekymringer?
Det betyr ikke at vi ikke står overfor noen utfordringer i det tiåret vi nå går inn i. Som julekvelden på kjerringa kom OECDi forrige uke med en advarsel til oss nordmenn om ikke å bli altfor selvtilfredse over vår egen suksess.
De siste 20 årene har antall sysselsatte i andel av befolkningen gått ned, mens andelen har gått opp i land det er naturlig å sammenligne Norge med. Dessuten er sykefraværet her til lands faktisk dobbelt så høyt som gjennomsnittet i OECD, og Norge har i dag den høyeste andelen uføretrygdete blant alle OECD-landene.
Ekspertene i OECD sier at mye av dette skyldes for rause offentlige ytelser når det gjelder lønn under sykdom og uføretrygd, og et ansvar for å gjøre noe med dette som i for stor grad har havnet på NAVs og ikke arbeidsgivernes skuldre. OECD vil at arbeidsgiverne skal gjøre mer for å få ned sykefraværet og få folk tilbake i arbeid.
Dette vil neppe lykkes om ikke også hver og en av oss forstår vårt individuelle ansvar for å opprettholde den velutviklete velferdsstaten vi i dag har; og ikke minst at de politiske partiene, sosialpolitiske interesseorganisasjonene og politiske pressgruppene slutter å krisemaksimere situasjonen ved enhver anledning.
Artikkelen er på trykk i Fædrelandsvennen 22.12.19.