I et innlegg i DN 6. november skriver Bjørn Sandvik at jeg tar feil i mine synspunkter på formuesskatten (DN 31. oktober). Han mener blant annet at det er feil at formuesskatten gjør det mindre attraktivt å investere i Norge.
Det er jeg uenig i.
Formuesskatten gjør det mindre gunstig å investere i for eksempel oppstartsbedrifter, fordi man må sikre en avkastning på kort sikt som er høy nok til å kunne betale formuesskatten. Det er ofte umulig for nystartede bedrifter, som investerer mye, å gå med overskudd, og dermed risikerer de å dø før de oppnår vekst. Alf Bjørseth, som etablerte solenergiselskapet Rec, har kalt det «dødens dal». Alternativt kan bedriftene bli solgt til utlendinger, som kan betale mer for dem enn nordmenn kan, fordi utlendinger ikke betaler formuesskatt.
Sandvik synes å være enig i at formuesskatten har liten innvirkning på inntektsfordelingen, men «tror» at den reduserer «ulikheten i formue litt». Men hvis det er dette han vil oppnå, er endringer i formuesskatten et dårlig virkemiddel. For å sitere Finansdepartementet: «En sentral innsikt (…) er at det er vanskelig å få til en endring i Gini-koeffisienten for formue av noe omfang ved å endre formuesskatten».
Sandvik hevder også at formuesskatten ikke er skadelig, noe han begrunner med «skatteteori». Men igjen må man forholde seg til virkeligheten og til empiri: Et nær samstemt næringsliv mener at formuesskatten på arbeidende kapital bør bort, fordi den skader bedriftene. Hvis dette bare var en rituell klage, fordi næringslivet klager på all skatt, burde det vekke vår mistenksomhet. Men bedriftene klager ikke nevneverdig på andre skatter, og bedriftseierne har aldri klaget på at utbytteskatten ble innført og siden har økt kraftig. En viktig grunn er at formuesskatten, i motsetning til andre skatter, ikke betales av en kontantstrøm som for eksempel lønn eller overskudd, men av en formue, uavhengig av om den er likvid eller ikke og uavhengig av om bedriften går med overskudd eller underskudd.