Kan Høyre, Venstre, Frp og KrF vinne valget i 2021?
Normalt skulle det være umulig.
Allerede i 2017 var det egentlig “mot normalt” at de borgerlige partiene vant valget. Det vanlige i Europa er at regjeringer taper valg. Ifølge valgforskningen fra 2017 brøt gjenvalget av Solberg-regjeringen med et mønster i europeisk politikk, der regjeringspartier lider store velgertap og mister regjeringsansvaret.
Hadde 2019-valget vært stortingsvalg, ville de fire regjeringspartiene tapt stort. Slik meningsmålingene ser ut i dag, ville de rødgrønne partiene slått knock-out på de fire regjeringspartiene.
Likevel vet vi at Erna Solberg og de fire regjeringspartiene ikke har gitt opp kampen. Skulle de lykkes, vil det være historisk og sensasjonelt. Og de vil nok ikke bare være avhengige av å være dyktige selv – de trenger også en god porsjon flaks.
Så hva skal til for at det umulige blir mulig?
Det vil være ganske mye.
For det første:
Regjeringspartiene og regjeringen må forsøke å formidle hva som er deres felles mål og mening med å sitte i regjering og lede landet. Det er selvsagt ikke lett å tegne en himmel over så enormt mye politikk som en norsk regjering driver med. Men samtidig må det være noe som driver de fire partiene, og som peker i en litt annen retning eller gir andre assosiasjoner enn en rødgrønn regjering ville gjort. Får vi litt mer frihet med en borgerlig regjering? Står de sosialliberale verdiene litt sterkere? Blir privat sektor og et fritt sivilsamfunn litt høyere prioritert? Får vi en mer effektiv offentlig sektor eller et mer bærekraftig velferdssamfunn? Får vi en tryggere tilknytning til Europa? Hvis det er umulig, i noen få setninger, å svare på hva som er forskjellen på en blågrønn og en rødgrønn regjering, så har kanskje regjeringen et problem?
For det andre:
Regjeringspartiene, og dermed regjeringen, må greie å fremstå som ett lag. Alt som fremstår som eller blir fremstilt som krangling, bryter ned entusiasmen for regjeringen og skygger for viktige politiske saker og debatter. Det betyr ikke at det ikke er mulig for regjeringspartiene å ha ulike meninger og diskutere med hverandre – det er måten de gjør det på, som avgjør hvilket inntrykk folk sitter igjen med. Samtidig holder det ikke for regjeringspartienes politikere bare å oppføre seg ordentlig selv. De må også ta høyde for at mediene og opposisjonen vil gjøre maksimalt for å splitte dem mer enn det saklig sett er grunnlag for. Selv NRK foretrekker å omtale normale politiske diskusjoner som “krangling”.
For det tredje:
Før 2021 må regjeringen fornye laget og politikken. En regjering vinner sjelden valg på det den har gjort, og etter seks år er regjeringsslitasje umulig å unngå. Sitter man lenge i regjering, begynner man kanskje å “snu bunken”. De som skal gå til valg i 2021, bør derfor være interessert i å vinne valget og stå på videre, og de bør ha en politikk som peker fremover. Hvilke problemer og muligheter har Norge, og hva skal til for at vi skal kunne løse problemene og utnytte mulighetene? Og hva blir den konservative, liberale og/eller kristendemokratiske vrien på de løsningene som velges? Alle partier må ha en klimapolitikk i 2021, men hva er forskjellen på Høyres og Arbeiderpartiets klimapolitikk? Og fins det deler av egen politikk som bør justeres? En regjering som har sittet i åtte år, kan ikke lenger bare peke på feil som tidligere regjeringer har gjort. Den må også tørre å pirke i sitt eget skaperverk.
For det fjerde:
Regjeringen må vise at den greier å møte uventede problemer og hendelser på en tillitvekkende og kompetent måte. Jeg tror dette har stadig mer å si for velgernes oppfatning av regjeringene i Europa: Hvordan håndterer de en finanskrise, en oljekrise, en tilspisset flyktningsituasjon eller en skandale i NAV? Slike hendelser er jo ikke akkurat noe partiene har gått til valg på og er forberedt på. Men måten regjeringen takler det på, har mye å si for oss som er velgere. Blir landet ledet på en trygg og kompetent måte?
For det femte:
Regjeringen må interessere seg mer for sine nærmeste venner og velgere. Mitt inntrykk er at både regjeringen og apparatet rundt regjeringen, lett blir for opptatt av seg selv. Det er for mange kommunikasjonsrådgivere som er satt til å pønske ut hva som til enhver tid “lønner seg” å gjøre på kort sikt. Men skal regjeringen være interessant for velgerne, må den selv være oppriktig interessert i andre. Under Stoltenberg-regjeringen(e) var det mange LO-medlemmer som valgte å stemme på borgerlige partier. Et av Solberg-regjeringens største problemer nå, er den frustrasjonen og skuffelsen den har skapt i store deler av næringslivet – fordi den ikke holder løfter eller står ordentlig opp for privat sektor og privat lokalt eierskap, enten det gjelder de private barnehagene eller familiebedrifter på Vestlandet. Og dette skjer antagelig, fordi regjeringen og partiene regner med å ha mange av disse velgerne uansett – de har ikke noe bedre sted å gå. Men manglende entusiasme blant “egne” velgere er problematisk for partier som vil vinne valg. Den grusomme salven som en representant for laksenæringen kommer med i Dagens Næringsliv i dag, er nok ikke representativ. Men jeg tror regjeringen gjør klokt i se på den som en indikasjon på det mange i næringslivet spør seg om: Hva skal vi med en borgerlig regjering hvis den ikke kan føre borgerlig politikk? Norge har verdens største offentlige sektor blant demokratiske land. Regjeringen har hatt enormt mye penger til disposisjon de siste seks årene. Nesten 90 prosent har gått til å øke de offentlige utgiftene. Private bedrifter angripes nesten daglig av noen på venstresiden. Men hvor tydelig taler de borgerlige partiene om betydningen av verdiskaping i privat sektor, om privat eierskap og om behovet for private velferdstilbydere?
For det sjette:
Partier som vil vinne valg, må ha høy troverdighet i saker som er viktige for velgerne. Det svært spesielle i 2017 var at det var regjeringspartiene – altså Høyre og Frp – som hadde sakseierskapet i alle de viktigste sakene, mens Arbeiderpartiet, mens det var i opposisjon, hadde svekket og mistet sakseierskap. Men hvordan vil dette se ut i 2021? Hva blir viktig for velgerne da, og hvilke partier vil ha størst tillit? Dette er ikke noe partiene passivt bare avventer – de prøver selvsagt også å sette dagsorden og vinne tillit i de sakene som de selv mener er viktigst. I noen tilfeller betyr det at de må forsøke å bygge opp tillit – i andre tilfeller er det om å gjøre å ta vare på den tilliten de allerede har. Solbergs parti, for eksempel, bør høyst sannsynlig bygge opp tillit til egen klimapolitikk – mens det er om å gjøre å ta vare på tilliten for eksempel når det gjelder verdiskaping, privat næringsliv og i skolepolitikken.
Selv om alt dette skulle klaffe, er det ikke sikkert at det er nok.
Velgernes preferanser avhenger også av hvilke alternativer de har. Står de overfor et klart og tydelig rødgrønt alternativ – eller blir det rødgrønt kaos? Det gjenstår å se. Det er under alle omstendigheter en risikabel og dårlig strategi å basere seg på at motstanderen ikke skal lykkes.
Skal de borgerlige partiene vinne valget i 2021, må de gjøre jobben selv.
Et godt sted å starte, er å ta bedre vare på de gode vennene og de gode sakene de allerede har.
Innlegget var publisert på Clemets blogg 15. november 2019.