I et intervju med Minerva fremkommer det at Emil André Erstad er uenig med meg når jeg i min anmeldelse av boken hans hevder at den ikke inneholder noen politiske analyser.
Erstad viser til analysene av hvor KrF må hente nye velgere, nemlig på den rødgrønne siden. Nå går disse «progressive» velgerne i stedet til MDG, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, mener Erstad.
Jeg er selvsagt enig i at boken inneholder slike analyser. Men dette er ikke, etter min oppfatning, analyser av det politiske innholdet i hva KrF står for eller bør stå for, eller analyser av hva som skiller «rød» og «blå» side i KrF.
Nesten like lenge som jeg har drevet aktivt i eller med politikk, har KrF vært spådd en snarlig død. KrF har problemer med å tiltrekke seg nye velgere, og derfor har partiet – sakte, men sikkert – blitt mindre, etter hvert som partiets velgere, nesten bokstavelig talt, dør ut. Men prosessen har gått langsommere enn mange trodde, og det har vært oppturer underveis. På 1990-tallet hadde partiet stor suksess, blant annet med kontantstøtten, som da var veldig viktig for mange velgere som manglet barnehageplass. Partiet har også hatt statsministeren både før og etter årtusenskiftet.
Det er vanskelig å forestille seg en partiflora i Norge uten ett eller flere grønne partier. Det er også vanskelig å se for seg at vi ikke vil ha et innvandringskritisk parti. Slike partier fins i alle land i Europa. Men vi må ikke ha et kristelig parti. Kristne velgere stemmer på alle partier – ja, faktisk mest på Høyre. Derfor er det om å gjøre for KrF å gjøre seg relevant for flere.
En måte å gjøre seg mer relevant på, kan være å samarbeide med noen partier fremfor noen andre. Erstad tror på Senterpartiet og Ap (med mulig støtte fra SV, Rødt og/eller MDG) – mens de «blå» i KrF tror mer på samarbeidet på borgerlig side.
Uansett hva KrF velger, vil det bety både tap og gevinst. Noen velgere vil forlate partiet på grunn av samarbeidet det inngår i – andre vil komme til. Om gevinsten hadde vært størst på den rødgrønne siden, forblir en spekulasjon. Vi kan selvsagt ikke utelukke at Erstad her rett, men det kan også hende han tar helt feil. Kanskje ville KrF, plassert på den andre siden, bare blitt en dårlig kopi av SV?
I det lange løp kan likevel ikke et parti leve av samarbeidskonstellasjonen det inngår i. Det må ha en egen politikk som tiltrekker velgere. Så hva skal KrF stå for politisk, og hva skiller de «røde» og de «blå», siden avgrunnen mellom dem virker så uendelig dyp?
Det var denne analysen jeg savnet.
Under veivalgprosessen i fjor ble det ofte sagt at «rød» og «blå» side sto for det samme politisk. Partiet bygger sin politikk på en kristendemokratisk ideologi, som det, meg bekjent, har vært liten strid om. Og rett før veivalgprosessen startet, vedtok partiet sitt politiske prosjekt «Sammen for et varmere samfunn». Heller ikke dette prosjektet var, så vidt jeg husker, omstridt i KrF.
Går vi tilbake til KrFs landsmøte i 2017, da partiet vedtok stortingsvalgprogram, er det heller ikke mulig å se noe systematisk skille mellom «rød» og «blå» side i partiet – eller mellom Knut Arild Hareide og Kjell Ingolf Ropstad. KrF har riktig nok enormt mange avstemninger, og det var stor strid om en del av dem, men striden sto ikke, så vidt jeg kan forstå, mellom de «røde» og de «blå».
Noen vil kanskje si at det særlig er de klassiske verdispørsmålene knyttet til for eksempel homosaken, abort eller Israel som skiller de «røde» og de «blå», men dette regnestykket går heller ikke opp. Det fins mange på «blå» side som i disse spørsmålene vil være på den liberale siden, både politisk og verdimessig. Inger Lise Hansen, som vel i praksis ble presset ut av partiet for noen år siden fordi hun var for «progressiv», og som blir nevnt i intervjuet med Erstad, ville typisk tilhørt de «blå» som har et liberalt syn i disse sakene. De tidligere KrFU-lederne Ida Lindtveit Røse og Martine Tønnessen er ferskere eksempler på det samme.
Hvis det blir aktuelt for KrF å drøfte en oppmykning av KrFs abortsyn, er det altså ikke bare de «røde» som vil engasjere seg. De som sist tok det opp offentlig, var nettopp Martine Tønnessen og Ida Lindtveit Røse.
Når det vises til KrFs suksess på 1990-tallet, er det ofte mer snakk om identitetspolitikk enn politikk. Valgerds vinglass og Kjell Magnes sigar viste at partiet var et mer åpent og moderne parti enn mange trodde. Også Erstad selv fremhever at han drikker øl.
Men er dette noe som skiller de «røde» og de «blå»? Ikke så vidt jeg har kunnet registrere. De fleste KrF’ere jeg kjenner, drikker øl eller vin i festlig lag. Noen, som for eksempel Knut Arild Hareide (rød) og Kjell Ingolf Ropstad (blå), er avholdsfolk, men jeg har ikke inntrykk av at noen av dem viser noen intoleranse overfor dem som drikker.
Det er i lys av denne konteksten at jeg undrer meg over at det hele tiden antydes at det er så store politiske forskjeller. Det antydes for eksempel at det er mer «progressivt» på den rødgrønne siden, men hva menes egentlig med det? Er Senterpartiet et progressivt parti?
Men mer alvorlig antydes det også fra Erstad at de «røde» står for «nestekjærlighet, forvalteransvar for klima og miljø og menneskeverd», mens de andre vil gjøre KrF til et «smalt kristelig høyreparti for særinteresser på Sør-Vestlandet». Og spørsmålet er: Hva er det i det de to fløyene står for politisk, som gjør at man kan sette opp en slik motsetning?
Jeg får ikke fatt i det.
Da Helge Simonnes lanserte sin bok, Kampen om korset i politikken, hadde jeg gleden av å være med på en debatt om boken. Også den handlet i stor grad om KrFs veivalgprosess.
Det viktigste budskapet i Simonnes’ bok, var at det var Sylvi Listhaug som splittet KrF – altså «rød» og «blå» side. Jeg protesterte på analysen og sa at det var mange andre forhold som fikk KrF’erne til å velge den ene eller andre siden, noe også flere, både «røde» og «blå» KrF’ere ga uttrykk for etter å ha lest boken. De mente at han overdrev Listhaugs rolle.
Når jeg leser Erstads bok får jeg en følelse av at Simonnes likevel hadde litt rett: Sylvi Listhaug ser faktisk ut til å ha betydd veldig mye for Emil André Erstad og Knut Arild Hareides veivalg.
Og her er vi kanskje ved kjernen av analysen: Det er mange i KrF, både på «rød» og «blå» side, som er sterkt kritiske til mye av det Sylvi Listhaug har skrevet og sagt de senere år. Også mange utenfor KrF, inkludert meg selv, har vært det.
Spørsmålet er bare om dette skal skygge for alle andre vurderinger av det politiske bildet. Man kan velge å gi Listhaug en mye større plass enn hun fortjener (i boken fremgår det at Hareide og Erstad håpet at hun skal ta en større plass) – eller man kan velge å la være.
Jeg tror det er her en del av KrF’erne skiller lag politisk: For Hareide og Erstad ble Sylvi Listhaug avgjørende. For svært mange andre spilte også andre vurderinger inn, blant annet vurderinger av det politiske og ideologiske slektskapet med andre partier og muligheten for å få gjennomslag for egen politikk.
Men dette gjør ikke de «blå» KrF’erne til politikere som er mindre progressive, eller mindre opptatt av nestekjærlighet, menneskeverd og klima.
Artikkelen er publisert hos Minerva 1.11.19.