Målet med EØS-avtalen er å sikre norske bedrifter, offentlige virksomheter og frivillige organisasjoner adgang til EUs indre marked med 500 millioner innbyggere på like vilkår med lignende aktører i de øvrige 30 EØS-landene. Men, som jeg viser i notatet Utfordrer EØS lokaldemokratiet? gir EØS-avtalen ingen adgang til å delta i EUs politiske beslutningsprosesser, eller det politiske prosjektet EU etterhvert er blitt.
EØS handler ikke om utenrikspolitikk
Dette er en demokratisk utfordring for kommunesektoren, særlig fordi deltagelse i EU-programmer i økende grad er blitt et virkemiddel i realiseringen av kommunale behov og målsetninger i Norge. Som administrerende direktør i Kommunesektorens organisasjon KS, Lasse Hansen, har uttalt i publikasjonen På gang i EØS. Hva har EU og EØS med kommunesektoren å gjøre?, er EU «lovgiver for Norge på en rekke områder», og «EØS-politikk betinger rammevilkårene for og saksfeltet i det norske lokaldemokratiet.»
EØS-avtalen handler ikke om utenrikspolitikk, slik mange i Norge ser ut til å tro, men om en koordinering og harmonisering av avtalepartnernes innenrikspolitikk. Derfor er den også rettslig og politisk av en helt annen betydning for norske kommuner og fylkeskommuner enn andre internasjonale avtaler Norge har sluttet seg til. EØS-avtalen er basert på det vi kan kalle et funksjonelt samarbeid på tvers av territorielle grenser. Det vil si at den innenfor forskjellige samfunnssektorer griper langt sterkere inn i de enkelte landenes rettslige og politiske suverenitet på sentralt, regionalt og lokalt nivå enn andre internasjonale avtaler gjør.
Sakslistene i kommunesektoren påvirkes av EU
Ifølge en rapport fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR med tittelen EU på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner, viser sakslistene til kommunestyremøtene at disse har rettslige berøringspunkter med EU-lovgivning i 42 prosent av sakene, politiske forbindelser i 10,5 prosent og rundt 5,5 prosent både rettslig og politisk; for fylkestingsmøtene er det rettslige berøringspunkter med EU-lovgivning i 41 prosent av sakene, politiske forbindelser i 23 prosent og 14 prosent både rettslig og politisk.
Rettslig sett berøres kommunesektoren i stor grad av EUs regelverk for offentlig støtte og det som kalles EUs konsekvensutredningsdirektiv, det vil si regelverk som først og fremst setter rammer for fremgangsmåter, arbeidsprosesser, medvirkning og organisering av arbeidet i kommuner og fylkeskommuner. Men selv om iverksettingen av EU-regelverk i EØS er en enveis prosess, er det likevel ofte et handlingsrom i EUs direktiver som nasjonale, regionale og lokale aktører kan utnytte.
EØS skal fremme samarbeid på tvers av landegrensene
Dette ser vi også i måten norske kommuner og fylkeskommuner forholder seg til EU på når det gjelder iverksettingen av regelverk og ikke-bindende rettsakter, eller den politiske påvirkningen som foregår gjennom dette og de programsamarbeidene kommunene og fylkeskommunene deltar i med EU-landene. EØS-avtalen skal ikke bare fjerne hindringer som hemmer handel mellom de enkelte landene, men med felles tiltak også fremme handel og samarbeid på tvers av landegrensene.
Dette skjer for det første gjennom utviklingen av felles regler for godkjenning av produkter i hele det indre markedet, felles konkurranseregler for private bedrifter, eller regler om offentlige innkjøpsrutiner og støtteordninger i de enkelte medlemsstatene; for det andre gjennom mange felles programmer for de 31 medlemslandene, for eksempel innen utdanning, forskning og innovasjon, energi og transport, folkehelse og sosialpolitikk, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, katastrofeberedskap, kultur og media, og egne programmer rettet mot ungdom, for å nevne noen av de viktigste samarbeidsområdene.
EØS-avtalens demokratiske underskudd
Norske kommuner og fylkeskommuner må følge med på rettsutviklingen i EU når de tolker og anvender regler som er gjort bindende for Norge gjennom EØS-avtalen. Dette er ikke bare vanskelig når norske politikere og de politiske partiene de representerer ikke er en del av det politiske samarbeidet i EU, det er også problematisk rent demokratisk. Norske kommuner og fylkeskommuner er demokratisk sett organisert som representative styresett. Det vil si at kommunestyrer og fylkesting velges av innbyggerne i de respektive kommunene og fylkeskommunene, som igjen treffer beslutninger som administrasjonen iverksetter i arbeidet med å løse oppgaver i det lokale fellesskapet.
Grunntanken i det lokale selvstyret i Norge er altså at kommunestyre- og fylkestings-representantene står ansvarlig overfor de som har valgt dem, og hvis velgerne ikke er fornøyd med de beslutninger og resultater disse representantene gir dem, kan de skifte dem ut ved neste valg. Problemet med EØS-avtalen og de rettslige og politiske berøringspunktene mellom kommunestyrene/fylkestingene og EU som følger av denne, er at denne demokratiske styringskjeden brytes og de regionale og lokale politiske representantene og deres administrativt ansatte ikke kan stilles ansvarlig for de beslutningene og resultatene som følger med denne avtalen.
Ut av EØS, eller inn i EU?
EØS-avtalen blir ofte diskutert nasjonalt, men sjeldent i forbindelse med lokale politiske spørsmål og valg til kommunestyrer og fylkesting. Dette er i seg selv et uttrykk for et demokratisk underskudd, gitt at EU og EUs medlemsstater vedtar lover og regler for Norge på en rekke områder, og EØS-avtalen i stor grad definerer rammebetingelsene for det norske lokaldemokratiet.
Etter 25 år med EØS-avtalen er det på tide med en ny debatt om mulige alternativer. I en slik debatt må ikke minst det lokale selvstyret i Norge diskuteres i lys av hvor tett integrert norske kommuner og fylkeskommuner er i EUs politiske utvikling gjennom EØS-avtalen uten at norske velgere har noen innflytelse på denne utviklingen. Da gjenstår bare to alternative løsninger: enten at EØS-avtalen sies opp eller at Norge søker medlemskap i EU.
Innlegget var publisert i ABC Nyheter 3. september 2019. Se også: