Dagens Næringsliv har de siste ukene publisert flere innlegg om formuesskatten. Felles for dem er at de i liten grad er basert på empirisk forskning. Premisset fra dem som gjerne vil beholde skatten, er at den ikke er skadelig, at den bidrar til at velstående mennesker betaler skatt, og at den bidrar til omfordeling. De som er for å fjerne hele eller deler av formuesskatten, har mange argumenter, men de har problemer med å vise empirisk at skatten er skadelig. Derfor brukes det gjerne eksempler eller anekdoter, som blir avvist med argumenter om at skadevirkningene ikke er «bevist».
Det er svært komplisert å vise hvordan formuesskatten påvirker investeringer. Likevel er det er klart at formuesskatten påvirker minst to forhold: Formuesskatten påvirker investorers forhold til risiko. Formuesskatten påvirker også ulike eiere og investorer forskjellig, fordi de forskjellsbehandles. De vil altså ha ulike oppfatninger av risiko når de vurderer de samme investeringsmulighetene.
Vi vet ikke hva Norge går glipp av når det gjelder investeringer som følge av formuesskatten, fordi det handler om ikke-realiserte prosjekter. Dersom en investor i formuesskatteposisjon vil investere i noe risikofylt, vil han eller hun måtte kalkulere inn den ekstrakostnaden formuesskatten utgjør i sine investeringsbeslutninger. Risikofri rente i dag er omtrent den samme som formuesskatteprosenten. Dagens veldig lave rentenivå gjør at betaling av formuesskatten blir ekstra byrdefull, fordi all risikofri avkastning går med til å betale formuesskatt, noe en utenlandsk investor ikke trenger å ta høyde for, siden det bare er norske eiere som betaler formuesskatt.
En gründer som ikke er i formuesskatteposisjon, men som satser på et risikofylt prosjekt, har ikke problemer før det blir krav om notering av aksjene. Så lenge «family and friends» kommer med penger, er aksjene unoterte og fører ikke til formuesskatt. Men når beløpene blir større, må gründeren skaffe mer penger, aksjene må noteres, og formuesverdiene vil føre til formuesskatt.
Investeringsbeløp på mellom 50 til 100 millioner kommer i all hovedsak fra norske investorer. Utlendingene kommer ikke før det er snakk om høyere beløp, og da plukker de ut de beste prosjektene med størst sjanse til å lykkes. Vil man etterprøve om dette stemmer, kan det norske fonds- og finansmiljøet kontaktes. De har lister over alle emisjoner og kan bidra med informasjon om hvordan investeringer foretas og av hvem. Vårt tips er at formuesskatten er en viktig årsak til mangelen på vekstselskaper i Norge.
Det er mennesker med store formuer som er aktive investorer, og som daglig får forespørsler om å komme med penger til nye bedrifter og investeringsprosjekter. De fleste av dem plasserer pengene sine i oppstartsfond, ventureselskaper, av og til såkornfond, eller oppkjøpsfond. Det er ikke så mange som investerer direkte. Derfor er det vanskelig å analysere hvordan enkeltinvestorer investerer ved å se på offisiell statistikk eller eierskapsdatabaser.
Men vi har empiri på hvordan formuene til nordmenn fordeler seg.
Civita har gjort en analyse av hvor mange mennesker som er i formuesskatteposisjon over tid og hva de har investert i. Mennesker med over ti millioner kroner i netto ligningsformue, har over 70 prosent av formuen investert i arbeidende kapital, altså bedrifter. Skattytere som har en netto ligningsformue på over 100 millioner kroner, har 93 prosent av formuen investert i næringsrelatert virksomhet. Dette er ikke en stor gruppe mennesker, men de betaler mye skatt. Vi har, ved å analysere tall fra 2005 til 2015, funnet at det gjennomsnittlige samlede skattebidraget per skattyter i gruppen med netto ligningsformue på mellom ti og 50 millioner kroner, er minst 1 300 900 kroner, der inntektsskatt utenom formuesskatt utgjør 47,3 prosent, tett fulgt av selskapsskattebidraget på 42,3 prosent. For de med ligningsformue over 100 millioner kroner, er det gjennomsnittlige samlede skattebidraget minst 12 588 000 kroner.
Det er ikke mulig for velstående mennesker å være nullskattytere over tid. Det er ingen fare for at nordmenn ikke betaler skatt. Det sørger inntektsskatten, utbytteskatten og selskapsskatten for. Den samlede eierbeskatningen i Norge har dessuten økt kraftig de siste 15 årene på grunn av innføringen og opptrappingen av utbytteskatten og verdsettelsen av ligningsgrunnlaget for formuesskatten.
Vi har et skattesystem som fungerer godt på mange måter, men Norge er nesten det eneste landet som har beholdt formuesskatten. Det er ironisk at argumentet for å redusere selskapsskatten er at Norge skal bli et attraktivt land for utlendinger å investere penger i, mens vi samtidig beholder en særnorsk formuesskatt som gjør det mindre attraktivt for nordmenn å investere i Norge.
Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 3.8.19. Se også: