Civita

Civita
Meny Lukk Meny Søk

Broilere i politikken: Et gode eller onde?

Kristin Clemet Kristin Clemet

 

Slår vi opp ordet «broiler» på Wikipedia, får vi vite at broiler er «en hurtigvoksende kylling som er fremavlet industrielt for kjøttets skyld». Men det fremkommer også at «politisk broiler» er et uttrykk som blir benyttet nedsettende om en politiker med liten eller ingen erfaring fra arbeidslivet.

I praksis brukes uttrykket politisk broiler om minst to grupper.

Den ene gruppen er politiske rådgivere i departementene og i Stortinget. I en forskningsartikkel av Kristoffer Kolltveit og Ingvild Våset Thorsen stilles det spørsmål om hvorvidt statsrådenes politiske rådgivere er «unge broilere eller betrodde (fag) medarbeidere».

Det fremkommer ikke av artikkelen nøyaktig hvordan forfatterne definerer en «politisk broiler», men konklusjonen er i alle fall at «de politiske rådgiverne i Norge langt fra bare er politiske broilere, unge partifolk primært med sekretæroppgaver for statsråden».

De politiske rådgiverne har «høy utdanning og bred erfaringsbakgrunn», de arbeider selvstendig og har mange viktige oppgaver.

Artikkelen gir ikke svar på om de politiske rådgiverne har erfaring fra arbeids- og næringsliv utenfor politikken.

Den andre gruppen «broilere» finner vi blant de egentlige politikerne, det vil si de som er valgt til verv som stortingsrepresentanter eller til fylkesting og kommunestyrer, eller indirekte er valgt som statsråder og byråder. Er det mange av dem som er «broilere» i den forstand at de har liten eller ingen erfaring fra arbeidslivet? Og er det i så fall positivt eller negativt?

Min kollega i Civita, Eirik Løkke, har sett på bakgrunnen til dem som er blitt valgt til Stortinget siden 2005. Og han finner et visst mønster: Det blir flere med høy utdanning. Det blir flere som (bare) har en politisk bakgrunn eller bakgrunn fra en interesseorganisasjon. Og det blir færre som kommer fra privat sektor, altså næringslivet.

Etter min mening er dette ikke uten videre en positiv utvikling. Ideelt sett bør de som representerer oss, ha variert bakgrunn og erfaring fra vanlig nærings- og arbeidsliv. Det virker ikke fornuftig at politikere som aldri har hatt et vanlig arbeid, skal bestemme hvordan arbeidsmiljøloven bør være.

Og det er negativt, hvis privat sektor er mye svakere representert enn offentlig sektor. Noen vil kanskje mene at særlig borgerlige partier burde være opptatt av dette, siden de tradisjonelt er opptatt av å ha en god balanse mellom offentlig sektor, privat sektor og sivilsamfunnet.

Men hvorfor skjer dette?

Det nylige regjeringsskiftet i Danmark kan gi en forklaring. Den nye regjeringen utmerker seg ikke ved å ha en god fordeling av kjønn, men den fikk ros for to ting: Det er mange unge statsråder, og de er veldig erfarne og «driftssikre».

Det kan virke rart at man både kan være veldig ung og veldig erfaren på samme tid, men forklaringen er enkel: De er «broilere». Han eller hun er riktig nok bare 35 år, men vedkommende er «driftssikker» og erfaren, fordi hen ikke har gjort annet enn «å jobbe med politikk».

Problemet er at politikk ikke er eller bør være en «bransje» eller en spesialitet.

Politikk bør være for alle, og det bør være mulig for alminnelige borgere, uansett bakgrunn, å engasjere seg i politikk. Når en politisk karriere forutsetter at man allerede har hatt en politisk karriere, blir det nærmest som spøken som man kan høre om enkelte kjendiser: Hun er en kjendis fordi hun er kjent.

Det er et problem at så mange som blir ordentlige politikere, det vil si valgt til offentlige verv, har så liten erfaring fra det virkelige nærings- og arbeidslivet.

Men samtidig er det lett å forstå at det skjer.

Opinionen og pressen stiller enorme krav til hva en politiker skal greie og prestere. Og de partiene som er i opposisjon, uansett hvem de er, vil nesten alltid spille på lag med kritikerne. Det minste lille feilskjær kan få store konsekvenser, både for vedkommende politiker og hans eller hennes parti. Og de sosiale mediene bidrar ofte til å gjøre debattklimaet enda mer uforsonlig.

Så hvorfor ikke satse på en som er «driftssikker» og erfaren, fremfor en som aldri har prøvd seg ordentlig i politikk og «bare» har erfaring fra det virkelige livet?

Det er kanskje dette den nye danske statsministeren Mette Frederiksen har tenkt når hun har valgt sine statsråder. Hun skal lede en mindretallsregjering som på den ene side må samarbeide både til høyre og venstre og på den annen side risikerer å bli felt av et flertall i Folketinget. I en slik situasjon må statsrådene ha «fingerspitzgefühl», vite hvordan de skal takle parlamentet og hvordan de skal formulere seg for ikke å komme opp i problemer.

Det som skjer, er altså at politikken blir profesjonalisert. Det å være valgt politiker eller ansatt politisk rådgiver er nå nesten som å ha en profesjon eller et yrke. Noen sier at den som skal bli statsminister, nærmest må planlegge dette fra barnsben av og sørge for å ha en plettfri bakgrunn og en karriere i ungdomsorganisasjonen og partiet.

Et av vår tids store temaer er økt avstand mellom de som styrer og de som blir styrt. Vi ser dype tillitskriser i mange land. Populistiske krefter, både til høyre og venstre, bidrar til å forsterke konfliktene, mens de tradisjonelle politikerne i det brede sentrum ofte står rådville tilbake.

Det er etter hvert skrevet og sagt svært mye om årsakene til at dette skjer. Også Civita har bidratt mye. Men et tema som har vært lite diskutert, er profesjonaliseringen av politikken. I hvilken grad bidrar den til å øke avstanden mellom styrende og styrte?

Hvis den politiske sfære blir en slags «boble» uten tilstrekkelig kontakt med det virkelige livet, har vi et problem.

Jeg er ikke alene om å mene dette.

Så vidt jeg husker, var også våre tidligere statsministre og den nåværende enige om at profesjonaliseringen av politikken har uheldige sider, da de møttes i NRK-serien Da vi styrte landet. Men de konkluderte med at det ville være vanskelig å gjøre noe med det. Det er ikke er lett å overleve som topp-politiker uten å ha gått «politikerskolen».

La meg understreke at min kritikk ikke er en kritikk av den enkelte politiker. Hver enkelt kan være godt kvalifisert og et hardt arbeidende menneske. Problemet er at politikerne, samlet sett, kan bli for like.

Vi trenger folkevalgte med variert bakgrunn som kan utfylle hverandre. Hvis de blir for like, og samtidig har liten erfaring fra livet utenfor politikken, kan avstanden mellom de som styrer og de som blir styrt, bli så stor at det svekker tilliten til demokratiet.

 

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 28.7.19.

 

Relaterte artikler

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »