Jens Kihl leker med tanken på å flytte Finansdepartementet til Leikanger. Et slikt trekk ville sannsynligvis løse få problemer. Det ville også skape mange nye – og minst like alvorlige.
Det er lett å ha sympati for Kihls forslag. Alle er enige om at maktspredning er bra. Alle ønsker at byråkrater og politikere skal ha best mulig innsikt i politikkens konsekvenser.
Det betyr ikke at det er en god idé å splitte landets øverste politiske ledelse og sende den bit for bit utover i landet.
De som styrer landet vårt tenker ikke nok på tvers av departementer og fagområder som det er. Problemene de skal løse, henger sammen.
Finans henger sammen med klima. Olje og energi henger sammen med miljø. Arbeid med med næring og utdanning.
Det byråkrater og politikere mangler, er neppe forståelse for hvordan politikken fungerer på deres eget felt.
Det de trenger er større forståelse for konsekvensen politikken har for andre felt.
De må samordne politikken de ulike departementene har ansvar for.
Regjeringen håndterer komplekse problemer. Knapt noe kan løses av ett departement alene.
Samfunnssikkerhet og beredskap ligger selvsagt på justisministerens bord. Men problemstillingen tett sammenvevd med forsvarsspørsmål. Og samferdsel, helseberedskap, utenriksspørsmål og finans.
For å håndtere slike spørsmål, bør skillene mellom departementene bør bygges ned, ikke opp.
Skal man styre sammen, må man sitte sammen. I hvert fall så nært som mulig.
Det sier seg selv at å spre regjeringen utover landet, vil gjøre det vanskeligere å koordinere regjeringsapparatet.
Om regjeringens medlemmer ikke lenger opptrer som et samlet kollegium, som står sammen om alt – også vanskelige beslutninger, får vi et problem.
Vi får en enda mer fragmentert styring, der alle først og fremst kjemper for seg og sine.
Jens Kihl må gjerne mene at videokonferanse og annen teknologi gjør at man kan samarbeide like tett som før.
Selv er jeg teknologioptimist, men litt mer realist enn Kihl: Teknologien erstatter fremdeles ikke det å møtes ansikt til ansikt.
Reiseaktivitet og reisekostnader vil øke ved utflytting. Det betyr også et økt klimaavtrykk.
Erfaringene vi har fra utflytting av statlig virksomhet er at det ofte blir svært dyrt. Resultatene blir dårligere i lang tid fordi organisasjonen må bygges opp på nytt.
Det gir på langt nær de positive effektene i distriktene som det fantaseres om i festtaler.
Kort sagt er det bortkastede penger.
Å flytte vil også gi risiko for mer maktkamp og mer motstand mot endring og effektivisering.
Hva om en ny regjering vil endre departementsstrukturen? Det vil jo bli nesten umulig.
Om man ønsker seg statlige oppgaver rundt om i landet, bør man begynne et annet sted enn departementene.
Direktorater og forvaltningsorganer, om man absolutt trenger flere av dem, kan bygges opp andre steder.
Dessuten kan man begynne med organer som skal være uavhengige av sentralmakten.
Regelrådet i Hønefoss er et eksempel. Kanskje kunne man tenkt seg en Riksrevisjon med hovedkontor utenfor hovedstaden.
Skal man sørge for reell desentralisering av makt, i stedet for bare å flytte makten rundt omkring, er det helt andre tiltak som bør gjennomføres.
Politikerne bør bli langt mer kritiske til å vedta nye reguleringer som gir økt byråkrati og mer sentralisering.
Så bør vi se hvordan forenkle de reguleringene vi har, og effektivisere og digitalisere arbeidsprosessene.
I stedet for kostbare flytteprosesser med ren symboleffekt, bør politikerne konsentrere seg om å flytte makt nedover i det eksisterende politiske systemet.
Makt, myndighet og oppgaver bør overføres fra nasjonalt til regionalt eller lokalt nivå i større grad enn i dag.
Dette var noe av begrunnelsen for kommune- og regionreformen, og den bør gjennomføres etter intensjonen.
Kanskje kan det gi reell desentralisering, og ikke bare re-sentralisering.
At Siv Jensen ville likt seg i Sogn, tviler jeg ikke på. Synet av epletrærne som blomstrer, kan gjøre oss kyniske østledere mildere stemt mot alt fra bilfritt sentrum til skattefuten.
Artikkelen er publisert i Bergens Tidende 7.6.19.