I Vårt Land 11.februar kunne vi lese at Knut Arild Hareide går «til angrep på Civita».
«Det er viktig at ikke KrFs ideologiske skolering skjer i Civita», sa Hareide, som ifølge avisen «gikk hardt ut mot Civita». Han og andre på den «røde» siden i KrF mener visstnok at Civita har «påvirket KrFs veivalg», fordi skoleringen i Civita ikke «ser det kristendemokratiske perspektivet», og fordi vi har en «agenda som ikke er helt i tråd med KrFs». Hareide angrer på at han ikke har bidratt til mer skolering internt i partiet.
I en kommentar i Dagbladet 13.2. spør Marie Simonsen hvorfor jeg ikke bare sier «takk og amen» til dette og hvorfor jeg prøver å «tone ned at Civita driver med ideologisk påvirkning».
Jeg skal forklare hvorfor.
Civita er en liberal tankesmie. Mine kolleger og jeg gir uttrykk for (ofte ulike) holdninger og meninger når vi utgir publikasjoner, skriver innlegg, holder foredrag og deltar i debatter. Hvis noen er enig med oss eller bruker våre ideer og forslag, syns vi det er fint.
Men vi har også en omfattende kurs- og seminarvirksomhet, eller skolering, som Hareide kaller det. Og vi bruker selvsagt ikke den til å prakke bestemte meninger på kursdeltakerne. Det kan kanskje sammenlignes med en akademiker, som deltar med sine egne meninger i samfunnsdebatten, men som samtidig passer på at forelesningene han holder, er faglig etterrettelige og balansert.
På våre kurs og seminarer deltar det folk fra alle de politiske partiene – over tid omtrent i det omfanget som partienes størrelse skulle tilsi. Det deltar også mange som ikke har noen partipolitisk bakgrunn. Foredragsholderne er, foruten kursdeltakerne selv, akademikere, eksperter og politikere, som også dekker hele det politiske spekter.
Dette er det viktig for oss å få frem av hensyn til vår og kursdeltakernes integritet.
Jeg ser ikke bort fra at Hareide og Simonsen blander sammen skoleringsvirksomheten vår med andre aktiviteter. Vi har nemlig også, etter deres eget ønske, en møteplass for de fire ikke-sosialistiske ungdomspartiene. Men her foregår det ingen ideologisk skolering. Tankesmien Agenda har en lignende møteplass, og KrFU deltar også der.
Marie Simonsen gjentar for øvrig en spekulasjon som ble referert i Vårt Land, om at jeg, nærmest av taktiske grunner, ønsker meg et bestemt Kristelig Folkeparti, som er lite, verdikonservativt og sneversynt. Dette er selvsagt bare tull. Det er ikke opp til meg å bestemme hva KrF skal være. Men siden jeg en gang ble invitert til å skrive hva jeg mente om det, i en bok som ble utgitt til minne om Jon Lilletun, kan jeg jo si at jeg da mente tvert om.
Simonsen prøver å trekke et skarpt skille mellom det å være kristendemokrat og det å være borgerlig. Og hun har indirekte rett i at toneangivende personer i KrF er opptatt av å markere dette skillet. Men at det er et slektskap mellom europeisk konservatisme og kristendemokrati, eller at kristendemokratiet er en borgerlig ideologi, er nok også en ganske alminnelig oppfatning. KrFs Erik Lunde, som er leder i Kristendemokratisk Forum, og som har utgitt boken Kristendemokrati: Et forsvar for det ufullkomne samfunnet, mener at KrF kan samarbeide både til høyre og venstre, men at «det er åpenbart at kristendemokratiet er en borgerlig ideologi».
Uansett er ikke dette et syn vi prakker på våre kursdeltakere. De får presentert ulike perspektiver, og de kan tenke selv.
Til slutt: Det er selvsagt umulig å si noe sikkert om hvorvidt Civita har påvirket KrFs veivalg – akkurat som det er umulig å si om Marie Simonsen har gjort det. Men hvis Hareide først vil peke på miljøer eller aktører utenfor KrF som kan ha påvirket veivalget, så kan han ikke nøye seg med å se på Civita. Det må for eksempel være riktig å minne om at Knut Arild Hareides mangeårige nestleder, Dagrun Eriksen, er medlem av styret i tankesmien Agenda, at Hareides nærmeste rådgiver kom fra Agenda, og at Agenda var svært aktive i å støtte Hareides linje. I tillegg finnes det en tankesmie som heter Skaperkraft, og som er «inspirert av Bibelens grunnleggende verdier og klassisk kristen tenkning», og mange andre aktører, som kanskje også har hatt en viss påvirkning.
For slik er det med politikk: Partiene hverken kan eller bør lukke seg inne. Det er veldig positivt hvis KrF satser mer på intern skolering. Men min anbefaling er at de som vil, fortsetter å søke inspirasjon og kunnskap også utenfor partiet.
Innlegget var publisert i Dagbladet fredag 15. februar 2019.