Nyliberalisme – en liten historie om et begreps fremvekst, inflasjon og meningsoppløsning

Begrepet «nyliberalisme» (engelsk: neo-liberalism) var lenge et sjelden brukt begrep, som kun forekom i noen historisk spredte diskusjoner om behovet for fornyelse av liberalismen, fra de første kjente forekomster av begrepet i England på 1880-tallet til 1970-tallet.

I disse diskusjonene, innen så vel politikk som i akademia, ble begrepet «nyliberalisme» gjennomgående brukt til å spissformulere argumenter for å reformere den eksisterende eller «gamle» liberalismen – og nesten utelukkende i en mer radikal, demokratiserende og sosial-liberal retning.

Fra første stund handlet det som regel om adskilte politiske diskusjoner innen forskjellige europeiske land, med ett viktig unntak: Et berømt møte i Paris i 1938 som varte over flere dager, og hvor 26 kjente filosofer, sosiologer, økonomer og andre intellektuelle fra ulike europeiske land, alle med en tilknytning til den liberale idétradisjonen, kom sammen for å diskutere liberalismens fremtid og fornyelsesbehov, inspirert av den amerikanske journalisten Walter Lippmanns aktuelle bok The Good Society.

Møtet ble kjent under navnet Colloque Walter Lippmann, og regnes gjerne som fødestedet for nyliberalismen som en intellektuell bevegelse, siden et flertall av deltagerne var enige i at et slikt begrep kunne være tjenlig for å markere avstand til den gamle laissez-faire-liberalismens nattvekterstat og passive holdning til blant annet privat maktkonsentrasjon og viktige sosialpolitiske spørsmål.

I ettertid skulle det vise seg at knapt noen av deltagerne valgte å bruke begrepet nyliberalisme som en merkelapp på den liberalismen de selv forfektet.

Hamskiftet

Det store hamskiftet for begrepet nyliberalisme kom på 1980-tallet, i kjølvannet av stagnasjonskrisen på 1970-tallet og gjennomføringen av en rekke økonomiske reformer, først og fremst i Storbritannia og i USA, kjennetegnet ved deregulering, privatisering og markedsliberalisering.

Dermed gjenoppstod begrepet på nytt, men denne gangen gjenskapt av radikale akademikere og liberalismekritikere, og med et annet meningsinnhold enn det opprinnelige.

Hvis man skal lete etter «startskuddet» for denne utviklingen er det mange som har pekt på en mye omtalt forelesningsserie av den franske filosofen Michel Foucault 1978-79 ved Collège de France, som formidlet et overdrevet instrumentelt bilde av betydningen av Colloque Walter Lippmann i 1938.

Fra midten av 1990-tallet tok begrepet for alvor av, spesielt i den engelsktalende delen av verden, og er fremdeles et ord som i hovedsak brukes av venstreorienterte akademikere og intellektuelle.

Etter finanskrisen i 2008, som mange kritikere har tilskrevet såkalt nyliberal økonomisk politikk, har omfanget av bruken av begrepet nyliberalisme skutt ytterligere i været, og avstedkommet en stor litteratur som kretser rundt begrepet. Denne ekspanderende litteraturen har også bidratt til at meningsinnholdet i begrepet er blitt tøyd ut i mange retninger.

Inflasjon uten grenser

Et gjennomgående problem med begrepet «nyliberalisme» som grunnlag for balanserte og saklige debatter, er at det utelukkende benyttes av liberalisme-kritikere, nærmest som et tjenlig skjellsord, til å beskrive en økonomisk politikk eller samfunnsutvikling som ikke er ønskelig, sett fra deres ståsted. Begrepet har så godt som aldri blitt brukt av de politikerne og intellektuelle som er gjenstand for kritikken.

Vel så store er de problemene som har oppstått som en konsekvens av det stadig mer utvidete meningsinnholdet som tilskrives nyliberalisme-begrepet. Etter hvert som det har gått inflasjon i anvendelsen av ordet nyliberalisme på stadig flere forskjellig artede samfunnsfenomener, har også tolkningsproblemene økt i omfang, som disse eksemplene illustrerer:

• Nyliberalisme benyttes ofte til å beskrive vår tids dominerende økonomiske system, ofte som et synonym til «kapitalisme», spesielt slik den økonomiske modellen i de rike land ble formet etter omfattende økonomiske reformer i liberaliserende retning på 1980- og 90-tallet (Wolfgang Streeck). Noen ganger tøyes denne beskrivelsen til også å inkludere land som Kina, Russland og Chile.
• Nyliberalisme benyttes også som navn på en ideologisk retning, og inkluderer økonomer og samfunnstenkere som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Milton Friedman, Robert Nozick, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow – til tross for deres betydelige innbyrdes forskjeller.
• Nyliberalisme benyttes ofte som et popularisert synonym på flere samfunnsøkonomiske teoriretninger, fra nyklassisk teori, monetarisme, public choice og østerriksk teori – som til tross for store innbyrdes forskjeller ofte kobles sammen.
• Nyliberalisme blir mye brukt til å beskrive en økonomisk politikk som vektlegger lavere skatter og offentlige utgifter – «mer marked, mindre stat», deregulering, privatisering, markedsliberalisering, strukturreformer, globalisering med friere bevegelse av varer, tjenester, mennesker og kapital over landegrensene, samt stram pengepolitikk som bekjemper inflasjon. Noen tilføyer at nyliberalismen står for en sterkt begrenset og svak stat (minimumsstat), mens andre hevder det motsatte: at nyliberale typisk står for en sterk stat som griper inn med markedsvennlige reguleringer overalt hvor dette tjener kapitalinteresser fremfor arbeidernes interesser.
• En annet økonomisk-politisk tolkning er at nyliberalisme i første rekke kan forstås som en sum av vår tids globale økonomiske verdensorden, basert på dens mangfold av multilaterale institusjoner (spilleregler), samt av de ideene og interessene som har vært toneangivende i utviklingen av denne «nyliberale» verdensorden, fra Folkeforbundets dager i mellomkrigstiden til vår tids FN og WTO, mv. Quinn Slobodian har gitt denne tolkningen en utførlig historisk behandling i boken Globalists – the End of Empire and the Birth of Neoliberalism (2018).
• I marxistisk inspirerte tolkninger av «den nyliberale staten» blir nyliberal et synonym for «borgerskapets eksekutivkomité» hos Marx: «the character of the neoliberal state is not defined by its relationship to the market, but by class…which is intrinsic to its bourgeois character to govern over the labour force” (Werner Bonefeld).
• I Norge er det interessant nok ikke uvanlig å hevde, som i den konkluderende delen av den store samfunnsfaglige analysen i boken Nyliberalisme – ideer og politisk virkelighet (2010), at vi «finner de klareste tegnene på nyliberale reformer og nyliberal tenkning i deler av den offentlige forvaltningspolitikken som kalles New Public Management, i noen nettverksnæringer som kraft- og telesektoren, til dels i forsvarspolitikken og noe i regional organisering.»
• Stadig oftere forekommer også en hegemonisk og altomfattende tolkning av nyliberalismen som «den dominerende ideologien som former vår verden» (Roberto Munck), som overstyrer vår kultur og våre daglige liv med en gjennomtrengende «markedslogikk som dominerer alt fra boligbygging, sjekke-apper og skolevalg» (Ola Innset), som har resultert i en «markedets makt over sinnene» (Bent Sofus Tranøy).

Wendy Brown har i boken Undoing the Demos (2005), inspirert av Foucault, konkludert med at nyliberalismen verken er en økonomisk modell, en idéretning eller en bestemt type økonomisk politikk, men snarere «the governing rationality of our times» – vår tids dominerende styringslogikk og styringsmentalitet.

En annen variant av denne fortellingen finner vi hos den sosialdemokratiske sosiologen Colin Crouch, som skriver følgende i boken Can Neoliberalism Be Saved from Itself? (2017): «Neoliberalism is a political strategy that seeks to make as much of our lives as possible conform to the economist’s ideal of a free market.”

Meningsoppløsning

Tolkningsspennet er med dette blitt stort, og mye taler for at begrepet “nyliberalisme” har mistet det meste av den opplysningsverdien ordet en gang hadde, rett etter Colloque Walter Lippmann i Paris i 1938. De altoppslukende og tøylesløse tolkningene, med en entydig ideologisk slagside, har langt på vei uthulet ordet for meningsinnhold.

Det kanskje sterkeste beviset på nyliberalisme-begrepets identitetsproblem er at mange av kritikerne som benytter ordet ofte, og som tillegger det stor betydning, ikke bryr seg om å definere hva de mener med nyliberalisme, som Paul Mason, Naomi Klein m.fl.

I den tverrfaglige norske analysen som ble sammenfattet i boken Nyliberalisme – ideer og politisk virkelighet (2010), konkluderte redaktørene, Mydske, Claes og Lie, slik:

«En slutning kan være at nyliberalisme er for diffust til presist å beskrive de (politiske) endringer som har skjedd. Nyliberalisme som analytisk begrep er vidt og derfor vanskelig å bruke konkret i politisk analyse.» Grunnlaget for denne konklusjonen har styrket seg betydelig siden 2010.

Artikkelen er publisert hos Minerva 9.1.19.