Er det en grense for hvor mye skatt folk tåler? Ja, den ser ut til å være på 46,2 prosent av bruttonasjonalproduktet, som er det franske skattenivået. Før det franske skatteopprøret har vi vært vant til å tenke at dersom folk tåler denne skatten, så tåler de også litt mer.
Aggressive demonstrasjoner mot økte skatter og avgifter har ikke vært vanlig, selv i Frankrike. Protestene ble utløst av avgiftsøkninger på bensin og diesel, og av en planlagt skatteøkning på pensjoner i 2019. Dette fremstår som dråpen som fikk det til å renne over, etter flere år med høy arbeidsledighet og omlag nullvekst i den jevne franskmanns kjøpekraft.
President Macron ble valgt på et reformprogram, reformer som skulle rette opp offentlig sektors underskudd og gjeldsvekst, og som over tid skal bedre fransk økonomis vekstevne. Men med reformer blir det imidlertid ofte verre før det blir bedre, og i mellomtiden har den franske regjering behov for å redusere underskuddene på statsbudsjettet. Opprøret gjør at den franske regjeringen ikke vil få ned underskuddene som planlagt, noe som gjør situasjonen vanskeligere på noe sikt.
Det er svært enkelt å skape ubalanse i offentlige budsjetter. Det er bare å si ja til populære utgifter og finansiere dem med lån. Derimot er det svært vanskelig å rette opp ubalanser som har bygd seg opp over lang tid. Da må skatter og avgifter økes, og/eller det må kuttes i offentlige utgifter. Fra politisk hold har skatte- og avgiftsøkninger ofte vært sett på som den enkleste løsningen. Opprøret i Frankrike, og også i Belgia, viser at det ikke er tilfellet når skattenivået er blitt veldig høyt.
Skatte- og avgiftsnivået i Frankrike er det høyeste i OECD-området. Ifølge de siste tallene fra OECD passerte Frankrike i 2017 så vidt Danmark som landet med det høyeste skattenivået, 46,2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) mot Danmarks 46,0 prosent. Siden 2000 har skattenivået målt på denne måten økt i Frankrike, mens det har gått noe ned i Danmark. I Belgia, hvor det også er skatteprotester, er skattenivået noe lavere, men nivået har økt noe fra 2000.
For de fleste husholdninger, enten de er franske eller norske, er egen økonomi avgjørende for et godt liv. Det er tre hovedelementer som bestemmer utviklingen i en husholdnings kjøpekraft; lønn, skatter og stønader, alt korrigert for inflasjonen. De siste vel 20 årene, har reallønnen til den vanlige franske arbeidstager vokst omtrent som for de norske, med snaut 1½ prosent per år. Franskmennene har imidlertid de siste årene opplevd skatteøkninger og innstramninger i offentlige stønader, slik at kjøpekraften til den vanlige franske husholdning har stått stille de siste ti årene. De gjennomførte budsjettinnstramningene var likevel ikke nok til å rette opp statens budsjettunderskudd. Da nye innstramninger kom nå, tok franskmennene til gatene.
Bortsett fra i årene etter oljeprisfallet i 2013 har vanlige norske husholdninger opplevd sterk vekst i kjøpekraften så langt i dette århundret. Reallønnsveksten har vært høy, skattenivået har gått litt ned, og stønader fra det offentlige har økt sterkt. Skattenivået i Norge er moderat høyt (42,8 prosent av fastlands-BNP i 2018), mens vi ligger på topp blant OECD-landene når det gjelder offentlige utgifter, 59 prosent av fastlands-BNP. Forklaringen på denne forskjellen er at inntektene fra oljefondet i all hovedsak er brukt til å finansiere sterk ekspansjon i offentlige utgifter.
Flere perspektivberegninger de siste årene viser at inntektene fra oljefondet er i ferd med å nå toppen, samtidig som automatiske utgifter øker sterkt, fordi befolkningen blir eldre. Selv uten nye reformer og nesten ingen standardforbedringer i offentlige tjenester, vil utgiftene på statsbudsjettet øke så mye at skattenivået må over 50 prosent av BNP om noen tiår, hvis regjering og Stortinget ikke makter å redusere ambisjonene på utgiftssiden. De som nå skal forhandle om en borgerlig flertallsregjering, bør være opptatt av dette: av ikke å legge grunnlaget for et skatteopprør blant velgerne om noen år, fordi all oppmerksomhet var rettet mot å øke utgiftene.
Nordmenn er vel ikke som franskmenn? Vel, vi har allerede sett et gryende opprør mot sterk økning i bomavgiftene rundt de store byene. Når bompenger i hovedsak brukes til å finansiere kollektivtransport, sykkelveier mv og ikke de veiene de kreves inn fra, er dette i realiteten skatt, ikke brukeravgift. Arbeiderpartiets programpost om å øke skattene i inneværende stortingsperiode med inntil 15 milliarder kroner, ble heller ingen vinnersak. I årene fremover må vi regne med klart lavere vekst i reallønningene enn det vi har hatt de siste vel tjue årene. Mange har høy gjeld, og lånerenten skal trolig noe opp.
En jevn økning i skattene om noen år kan derfor bli tungt å bære for en vanlig husholdning, og utløse sterk motstand og uro.
Innlegget var publisert i VG onsdag 2. januar 2019.