Det må være en skjebnens ironi at den kommunen som de senere år har profilert seg mest på å ville gå fra detaljert mål- og resultatstyring til såkalt tillitsbasert ledelse, nemlig Oslo kommune, også er den kommunen som nå profilerer seg mest på å uttrykke mistillit til egne ansatte.
Dette går mest utover Osloskolen.
Styringen ser ut til å være like detaljert som før. Tildelingsbrevet for 2018, som er det tredje tildelingsbrevet fra det nåværende byrådet, er ikke kortere enn det var i 2015 under det borgerlige byrådet. Det er tvert om litt lenger. Detaljstyringen ser altså ut til å være omtrent den samme.
«I Oslo kommune vil vi ha ledelse og medarbeidere som stoler på hverandre, mekanismer for å løse konflikter og noen få felles mål,» sa byrådsleder Raymond Johansen i en tale for et års tid siden.
Det han har fått, er vel nærmest det motsatte. Byrådet stoler ikke på sentrale medarbeidere, og det ser ut til å mangle gode mekanismer for å løse konflikter.
Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen har lenge uttrykt mistillit til Utdanningsetaten og til etatens leder, Astrid Søgnen.
15.000 ansatte i Osloskolen har over lang tid kunnet lese og høre at det arbeidet de gjør og de resultatene de oppnår, er blitt redusert og mistenkeliggjort, at de har jobbet på feil måte, og at alt nå må forandres – enda fakta og forskning stadig kan fortelle dem at de oppnår svært gode resultater på elevenes vegne.
Og etter månedsvis med støy lyktes endelig byrådet med sitt forehavende: Å presse Astrid Søgnen ut av stillingen som utdanningsdirektør.
Men denne helt spesielle formen for tillitsbasert ledelse stopper ikke her. Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen fortsetter også etter at det er klart at Søgnen skal slutte.
Hun har nå proklamert, ifølge Vårt Oslo, at «det ikke blir snakk om å hente opp noen av direktørene som har tjenestegjort på nivået under Astrid Søgnen». Og det gjelder visst flere enn dem. Thorkildsen kan i det hele tatt «vanskelig se for (s)eg at det blir hentet en ny utdanningsdirektør fra utdanningsetaten». «Vi ønsker jo noen forandringer», som hun sier.
Byrådet går altså langt i å diskvalifisere og ekskludere nærmere 20 ledere og et par hundre ansatte (jeg antar Thorkildsen mener utdanningsadministrasjonen og ikke utdanningsetaten) før de overhodet er kommet igang med å lage en kandidatprofil og lyse ut stillingen.
Går sånt i det hele tatt an i Norge når en viktig stilling i offentlig sektor skal besettes? Kan en hel gruppe være diskvalifisert på grunn av arbeidsstedet de har eller sjefen de har hatt?
Jeg trodde ikke det.
Offentlige stillinger skal som hovedregel lyses ut.
Enhver skal kunne søke på slike stillinger, og det skal være den best kvalifiserte kandidaten som blir valgt.
Thorkildsen kan umulig vite at det ikke finnes kvalifiserte interne kandidater.
Og for å sette det på spissen: Hvis det Thorkildsen sier, medfører riktighet – at ingen i etaten vil bli vurdert som aktuelle for direktørstillingen, fordi de jobber i etaten – så må det fremkomme av utlysningsteksten.
Det ville i så fall være oppsiktsvekkende og unikt.
Om det vil være lovlig, er et juridisk spørsmål.
God og tillitsbasert ledelse er det i alle fall ikke.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 16.11.18.