Det er urealistisk å tro at vi kan unngå alle aborter. Vi vet fra historien, og fra vår egen samtid i andre deler av verden, at millioner av kvinner, i dyp desperasjon, gjennomfører illegale aborter. Mange tar ikke bare livet av fosteret, de tar også sitt eget liv. Andre gjør stor og uopprettelig skade på seg selv.
Mange land sliter med å tillate abort. Det gjorde også Norge. Men for cirka 40 år siden fikk vi loven om selvbestemt abort. Fra da av kunne kvinner selv bestemme om de ville ta abort frem til utgangen av 12. svangerskapsuke, og det var mulig å få gjort det på en forsvarlig måte og i trygge omgivelser.
Loven har tjent oss godt. Kvinner behøver ikke lenger å foreta illegale og farlige aborter. Men loven har også overrasket, fordi aborttallene ikke har gått mer ned. Aborttallene i 2017 var historisk lave.
Men mange forventet at bedre og mer tilgjengelig prevensjon, økt likestilling mellom kjønnene, bedre ordninger for barnefamiliene, mindre stigmatiserende holdninger og mer opplysning ville gi enda lavere tall.
Abortdebatten på 1970-tallet var opprivende. Abort er et spørsmål som berører oss dypt, ikke bare politisk og ideologisk, men også som mennesker som føler og tror og har egne opplevelser og erfaringer.
Og slik er det med mange spørsmål som nå ofte bare omtales som «bioteknologi». Det dreier seg om livets begynnelse og slutt og om våre stadig større muligheter til å manipulere med liv og død.
Selv var jeg litt for ung til å være veldig engasjert i debatten om selvbestemt abort på 1970-tallet. Men i 1996 utga Kristin Halvorsen (SV), Kristin Aase (KrF) og jeg (H) en bok som vi kalte «Abort – en debatt for 90-årene». Der advarte vi mot farene ved selektiv abort. Det ble kalt «den nye abortdebatten».
Oppmerksomheten ble flyttet bort fra abort som et rent kvinnespørsmål, slik det var på 1970-tallet, og over til en debatt om fosterets verdi. Årsaken var de nye mulighetene for selektiv abort som den teknologiske utviklingen åpnet for.
I dag er det mulig å få innvilget abort lenge etter utgangen av 12. uke dersom det kan påvises at barnet for eksempel har Downs syndrom. Dette syns jeg er problematisk. Det innebærer at menneskeverdet graderes, og at noen mennesker er mindre verdt enn andre. Fristen for å få innvilget abort er altså forskjellig, avhengig av fosterets egenskaper.
Nå er det igjen dukket opp en ny abortdebatt. Nå reises det krav om at fristen for selvbestemt abort skal settes lenger ut i svangerskapet.
Rød Ungdom vil ha 22 uker. Fremskrittspartiets Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Unge Venstre vil ha 18 uker, og det skal også AUF nå diskutere. Unge Venstre-lederen har foreslått 24 uker. De eneste ungdomspartiene som fortsatt vil ha 12 uker, er Unge Høyre og KrFU. Blant «voksenpartiene» er det bare SV som har programfestet en utvidelse til 16 uker, mens Høyre nylig har gjort det klart at partiet vil beholde 12 uker.
Det brukes flere argumenter for å utvide grensen. Det legges vekt på et ønske om harmonisering med abortlovgivningen i andre land, på kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, og på når barnet kan føle smerte, blir en «person» eller er levedyktig utenfor mors liv, altså ved cirka 22. uke.
I tillegg er det mange som synes at det er nedverdigende at kvinnens ønske om abort etter 12. uke må behandles av en nemnd, og at dette dessuten er unødvendig, fordi nesten alle søknader blir innvilget.
Jeg synes ingen av disse argumentene er tungtveiende nok til at 12-ukersfristen bør endres.
Abort er å ta et spirende liv. Det er et liv som vil bli til et menneske, dersom det ikke blir avbrutt. At vi likevel avbryter dette livet, er etisk problematisk, men det er det minste av flere onder. Derfor ser jeg ingen bedre alternativer enn å ha en lov om selvbestemt abort.
Men fristen bør ikke være mer romslig enn nødvendig. De fleste i Norge vet i dag hvordan de kan bli gravide og hvordan de kan unngå det, og de har stort sett tilgang på prevensjon. Og hvis de likevel blir gravide, har de en angrefrist på 12 uker.
En grunn til å unngå mange sene aborter, er at selve abortteknologien endrer seg jo lenger ut i svangerskapet kvinnen kommer. Sent i svangerskapet er abort en fremprovosert fødsel, der det fødes et fiks ferdig, men for tidlig født barn.
At det kan være en større påkjenning for kvinnen og for dem som hjelper henne, bør ikke overraske noen. Jordmødre har fortalt at det kan være vanskelig at de på ett rom forsøker å hjelpe en som ufrivillig føder for tidlig, mens de på rommet ved siden av hjelper en som fremprovoserer en fødsel omtrent på samme tid i svangerskapet. Kvinner som har tatt abort, har også ønsket begravelse.
De mange kravene om å utvide abortgrensen reiser spørsmål om hvorvidt det finnes en såkalt skråplaneffekt. Noen argumenterer for at den ikke finnes, andre mener at den er reell. Personlig mener jeg at den er reell, og at vi gjenfinner den både i samfunnets lover og normer og i våre egne hoder.
Ofte kan skråplaneffekten føre til at samfunnet vårt blir bedre. Andre ganger fører den oss galt av sted.
I bioetiske spørsmål har forskere illustrert dette ved å peke på en typisk utvikling: Først skjer det en legalisering, det vil si at noe som var forbudt før, blir tillatt. Så skjer det en institusjonalisering ved at institusjonene, for eksempel helsevesenet, påtar seg oppgaver og ansvar de før ikke hadde. Til sist skjer det en normalisering, som innebærer at holdningene endrer seg hos det store flertall.
Toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall, blir mindre, selv om de tidligere var i flertall.
Denne utviklingen ligner litt på den vi har sett når det gjelder abort. I dag er det bare et lite mindretall som er mot, eller tør å si at de er mot, loven om selvbestemt abort. Og aksepten for å utvide loven og for å akseptere sene aborter på fostre med utviklingsavvik, som Downs syndrom, eller på alle fostre, blir stadig større.
Jeg er ikke blant dem som mener at alt var bedre før. Jeg mener, tvert om, at nesten alt er bedre enn det var før. Det gjelder også de mulighetene bioteknologien gir.
Likevel er ikke alt som skjer, et fremskritt. Moderne teknologi kan også brukes til overvåking, krigføring og sortering. Det kan være en hårfin grense mellom ønsket om en bedre verden og sosialhygiene.
Derfor er det helt avgjørende i et liberalt demokrati at vi hele tiden diskuterer hvor langt staten skal kunne gå i å overvåke og sortere våre liv for å skape et trygt og «perfekt» samfunn. Uten diskusjon er det umulig å reflektere over hva som er riktig og galt.
Artikkelen er publisert i Aftenposten 7.10.18.