Etter første verdenskrig var liberalismen på sterk retrett, både som idétradisjon og som politisk kraft, stort sett overalt. Etter den økonomiske depresjonen på 1930-tallet, som de fleste ga liberalismen skylden for, og den tiltagende polariseringen mellom autoritære og kollektivistiske krefter på hver sin ytterkant, var liberalismen mot slutten av 1930-tallet i ferd med å miste både pusten og stemmen i flere viktige europeiske land. Eksempelvis mente den liberale østerrikske økonomen Ludwig von Mises, allerede på slutten av 1920- tallet, at det sannsynligvis ikke fantes mer enn ti liberale intellektuelle i hele Tyskland.
Det var midt i denne krisetiden en gruppe på 26 modige intellektuelle oppfant neoliberalismen, under et ukes langt seminar i Paris i siste uke av august 1938. En liten gruppe franske intellektuelle, som hadde latt seg inspirere av den amerikanske journalisten Walter Lippmanns bok The Good Society (1937), hadde tatt på seg oppgaven å arrangere et seminar for å diskutere Lippmanns bok og behovet for å fornye liberalismen. Seminaret ble kjent som Colloque Walter Lippmann, og skulle vise seg å markere et vendepunkt i den moderne liberale idéhistorien.
Referenten fra seminaret, filosofen Louis Rougier, avrundet sitt referat fra seminaret med følgende tungtveiende ord: «Hver deltager visste at han levde i en skjebnesvanger og dramatisk tid, hvor både fred mellom landene og Europas skjebne sto på spill. Det var et møte mellom oppriktige, gode og frie menn som var overbeviste at de beste mulighetene for redde den vestlige sivilisasjonen bestod i gjenskapingen av riktig forstått liberalisme.»
Men det var så visst ingen menighet som møttes i Paris for åtti år siden, selv om flere av de mest toneangivende deltagerne, spredt rundt på hver sin intellektuelle øy, allerede hadde eller var i gang med å skrive viktige bøker med bidrag til å fornye liberalismen som en samfunnsformende idékraft. Blant deltagerne, utenom Lippmann, fantes navn som Raymond Aron, Michael Polanyi, Ludwig von Mises, Louis Baudin, Friedrich Hayek, Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow, Etienne Mantoux, R. Marjolin, Louis Rougier og Jacques Reuff.
Meningene var delte på mange områder, selv om alle var enige om viktigheten av å bekjempe de frihetsundertrykkende kollektivismene til høyre og venstre. Det mest bemerkelsesverdige, var likevel at majoriteten blant deltagerne var overbevist om at flere svakheter ved den gamle liberalismen utgjorde en viktig årsak til liberalismens nær-døden-tilværelse.
Det var takket være denne selvkritiske og ydmyke erkjennelsen, som også speilet Walter Lippmanns analyse, det skulle vise seg å vokse frem en ny liberalisme, som senere skulle vise seg å få så stor betydning og oppslutning i de mange liberale snuoperasjonene i det frigjorte Vest-Europa etter andre verdenskrig. Den hovedstrømmen av liberale tanker som kom ut Colloque Walter Lippmann var derfor et oppgjør med den gamle liberalismens naive sjablongholdning til økonomisk laissez faire og «nattvekterstaten», neglisjeringen av problemet med privat maktkonsentrasjon, og den like fatale bagatelliseringen av det sosiale spørsmålet.
Den nye liberalismens holdt fast på den personlige friheten som ledestjerne, men forstod at et samfunn som vil lykkes med å gjøre friheten reell som et allemannseie også må sikre alle en menneskeverdig tilværelse og større mulighetslikhet. Derfor mente også de nyliberale, anført av Lippmann og eksiltyskerne Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow, at det måtte legges langt større vekt på å skaper de institusjonelle rammene som gjør friheten mulig, som myndiggjør den enkelte borger, og som motvirker alle former for maktkonsentrasjon i samfunnet.
Denne fornyelsesretningen, som flertallet av deltagerne valgte å benevne med begrepet «neoliberalisme» etter å ha forkastet alternativene «venstreliberalisme», «positiv liberalisme» og «sosialliberalisme», fikk varige konsekvenser for ettertiden. Det samme kan ikke sies om begrepet «neoliberalisme», som relativt raskt ble borte i etterkrigstiden, ettersom prefikset «neo» ikke lenger ga noen mening for den reformerte hovedstrømmen innen liberal tenkning. Når begrepet «neoliberalisme» plutselig dukker opp på nytt en gang på 1970-tallet var det ikke fordi en noen på nytt hadde begynt å kalle seg nyliberale. Tvert i mot ble det nye begrepet skapt av liberalismekritikere, spesielt knyttet til de økonomiske reformene som ble gjennomført under de konservative statslederne Thatcher og Reagan. Men denne gangen blir begrepet brukt med et meningsinnhold som nærmest er det motsatte av det opprinnelige, og historisk korrekte begrepet «neoliberalisme».
Colloque Walter Lippmann avsluttet optimistisk med enighet om å etablere et «internasjonalt forskningssenter for liberal fornyelse» med sete i Paris. Dette lyktes det ikke å realisere på grunn av andre verdenskrig. Imidlertid ble Friedrich Hayek så sterkt motivert til å ta opp tråden at han i 1947 tok initiativet, sammen med Röpke, til dannelsen av det akademisk orienterte liberale nettverket Mont Pelerin Society. Dette nettverket er fortsatt er en viktig møteplass for liberale tenkere fra en hel verden. På dette møtet deltok 12 av de 26 deltagerne fra Paris-møtet i 1938, og i tillegg flere andre tenkere som delte et lignende engasjement for liberal fornyelse, ikke minst økonomene Walter Eucken og Luigi Einaudi. Også en Nordmann deltok, nemlig redaktøren og samfunnsøkonomen Trygve J.B. Hoff, som i sin bok Fred og Fremtid fra 1945, gjentatte ganger viste til Lippmann, Hayek og Röpke.
Paris-møtet skapte mange ringer i vannet, og noen av dem nådde helt frem til Norge. Dette fremgår tydelig når man leser følgende ord, hentet fra Hoffs boken fra 1945: «De gammel-liberalistiske samfund var ikke idéelle og gammel-liberalismen har hatt konsekvenser en må ta avstand fra.»
Artikkelen var publisert i Minerva 28. august 2018.