For en tid tilbake skrev jeg en blogg, der jeg oppfordret journalister og politiske kommentatorer til å ta Rødt mer alvorlig – nå når partiet har fått større oppslutning og mye innflytelse, både i Stortinget og i enkelte kommunestyrer, som f.eks. i bystyret i Oslo.
Det avstedkom en diskusjon med Rødt, og det var muligens også medvirkende til at enkelte kommentatorer og medier skrev kritiske artikler om partiet. Blant de tydeligste var Hanne Skartveit i VG, men også Dagbladets John Olav Egeland og Ola Magnussen Rydje, og Stavanger Aftenblad kom med klar tale. Også andre har deltatt i debatten, som for eksempel Steinar Juel og Bård Larsen i Civita.
Et svært påfallende trekk ved debatten er at Rødt bare svarer i helt generelle vendinger, ofte med absurde påstander om hvilken historisk arv partiet forvalter, men for øvrig unngår å svare konkret på spørsmål om partiets syn på demokrati og økonomi.
Til tross for dette er det likevel mitt inntrykk at mange registrerer debatten med et skuldertrekk. På sosiale medier, dvs. særlig Twitter, har det haglet med kommentarer om hvor latterlig det er å kritisere Rødt og med påstander om at f.eks. Civita og jeg har skjulte motiver. En vanlig påstand er for eksempel at vi skriver om Rødt for å avlede oppmerksomheten fra høyrepopulismen og Sylvi Listhaug – eller at vi er ubalanserte (og det som mye verre er), fordi vi ikke skjønner at høyrepopulismen i dag er en større fare enn venstrepopulismen. Lars Akerhaug i Minerva er blant dem som, mer eller mindre bevisst, har kommer med påstander om at kritikken av Rødt er en avledningsmanøver, og som mener at kritikken er feilslått. Men Akerhaug treffer ikke. Han er tydeligvis imponert og beroliget av at partiprogrammet til Rødt ikke er like ekstremt som det en gang var. Jeg er blant dem som synes det er oppsiktsvekkende mye autoritært og illiberalt tankegods igjen når vi nå skriver 2018.
Jeg tror for øvrig at de som følger Civitas arbeid, vet hva jeg og mine kolleger mener om høyrepopulismens farer, og at vi kan ha flere tanker i hodet samtidig.
En mer sindig person enn mange av dem man vanligvis finner på Twitter, er Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand. Og det han skrev i sin egen avis i går, er kanskje mer representativt for det mange mener om denne debatten:
«Rødt er ikke lenger det partiet det en gang var. Borte er kommunismen, marxismen og leninismen. For ikke å snakke om stalinismen og Mao. Når kommentatorer i borgerlige medier forsøker å skremme velgerne med Moxnes, er det like dumt som å skremme barn med trollet. Det er bare godt voksne folk som husker Pål Steigan, Sigurd Allern og de andre toppene i ml-bevegelsen på 1970-tallet. Bjørnar Moxnes er etter min mening ikke mer rabulist enn at han kunne ha fått plass i SV eller kanskje til og med på venstresiden i Ap.»
Hvorfor er denne kommentaren interessant?
Den er interessant, fordi den illustrerer en oppsiktsvekkende avpolitisiering og avideologisering av politikken, som nå er blitt helt personifisert – eller amerikanisert, vil kanskje noen si. Moxnes = Rødt, og programmet betyr ingenting.
For sannheten er jo at det i liten grad er Moxnes som er kritisert og debattert. Det er partiets prinsipprogram og arbeidsprogram som blir kritisert og debattert, og som det stilles viktige spørsmål ved, fordi det er umulig å forstå hva slags samfunn Rødt egentlig ønsker seg. Og Rødt har ikke forlatt sine gamle ‘ismer’, slik Arne Strand skriver. Partiet bygger sin samfunnsforståelse på marxismen og har kommunismen som sitt endelige mål.
Det kan godt være at Moxnes selv er en relativt moderat politiker som kunne funnet seg til rette i både SV og Arbeiderpartiet. Men betyr det at Moxnes selv ikke egentlig mener det som står i prinsipprogrammet? Hva er i så fall årsaken til at Moxnes ikke vinner frem i sitt eget parti? Hvorfor har Steigans og Allerns meningsfeller fortsatt flertall i partiet? Og hvis Moxnes egentlig står for noe annet enn det som står i partiprogrammet, hvorfor sier han det ikke?
Strands kommentar er også interessant, hvis den får konsekvenser for vurderingen av andre partier. Vanligvis blir jo partiprogrammer tatt på alvor. Det må være en grunn til at journalister følger programprosessene i partiene så nøye og er så opptatt av hva de vedtar på landsmøtene sine. Man kan kanskje si at det er litt mer interessant å følge med på hva de store partiene mener – men mitt inntrykk er at det også er stor oppmerksomhet om programmene til partier som innimellom vaker rundt sperregrensen, som f.eks. Venstre, KrF og SV.
Så hvis ikke det betyr noe at Rødt på viktige områder har et illiberalt og autoritært program, kan det umulig bety noe at andre partier programfester noe rart eller dristig. En sjarmerende partileder, som kanskje til og med egentlig mener noe annet, holder jo i massevis for å bortforklare et program. Spørsmålet er likevel om det overhodet er tenkelig at et høyreparti med et autoritært og illiberalt program ville blitt behandlet på samme måte som Rødt av for eksempel Arne Strand? Jeg tror ikke det.
I den grad Arne Strand kan sies å representere sosialdemokratiet i Norge, er for øvrig kommentaren hans et interessant tegn på at sosialdemokrater nå ser mye mer avslappet på Rødt enn de gjorde for bare kort tid siden.
Jeg må, alt oppsummert, si at jeg syns at den holdningen til politikk, som diskusjonen om Rødt avdekker, både er oppsiktsvekkende og paradoksal. Mange beklager seg i vår tid – med rette – over at de politiske partiene er redusert til kampanjeorganisasjoner, over sterke populistiske bevegelser og over politikere som ikke tar politikk alvorlig. Trump er selvsagt det fremste eksemplet, men også her hjemme kan det virke som enkelte politikere ikke er så nøye med sannheten – eller med alvoret i politikken. Men slike beklagelser kommer i et underlig lys når ikke engang partiprogrammer blir tatt på alvor.
Såvidt jeg har oppfattet, skal Rødt revidere sitt prinsipprogram i 2019, og jeg antar det skjer på partiets landsmøte. Mitt tips er at Moxnes da vinner større oppslutning om sitt syn enn han gjorde i 2014.
La oss håpe at partiet da kvitter seg med alt illiberalt, autoritært og ekstremt tankegods.
Artikkelen er publisert på Clemets blogg 26.7.18.