Er det bare menn som kan ta individuelt ansvar? Spørsmålet presser seg på etter Morgenbladets intervju med Peder Kjøs 29. juni. Bakgrunnen for intervjuet er et lengre essay av Sissel Gran, som handler om at andelen menn uten partner og barn har vært sterkt økende de siste tiårene. Årsakene til utviklingen er sammensatt, men det er altså slik at menn med lav utdanning blant annet velges bort til fordel for mer attraktive menn med høy utdanning og inntekt, som gjerne får flere kull med barn. Kjøs sin løsning på problemet for de mennene som blir valgt bort er å ansvarliggjøre individet. Han mener disse mennene må skjerpe seg.
Kjøs sitt enkle og viktige poeng kan med fordel anvendes på andre områder. For eksempel når det hevdes at kvinner ikke når opp i arbeidslivet. På likestillingsområdet er ideen om at samfunnsstrukturer står i veien for kvinner alt for dominerende. Det er uheldig fordi kvinner må også ta individuelt ansvar om vi skal lykkes bedre med likestillingen.
Samtidig er det gode grunner til å være bekymret for en del utviklingstrekk for menn. Selv regjeringen har tatt problemet på alvor og satt ned et offentlig utvalg som skal undersøke hva som kan gjøres for å bedre gutters muligheter i utdanningssystemet. For også her henger gutter etter. Det har igjen innvirkning på menns mulighet til å få seg partner og barn. Det økende politiske engasjementet for problemet kan fra et liberalt perspektiv likevel ha en nedside, særlig hvis det fører til at menns individuelle ansvar for å lykkes tones ned. Det er, som Gran er inne på i sitt essay, en del strukturelle utfordringer som bidrar til at mange menn blir valgt bort. Gran har flere gode poenger, men det vil være en ulykke for menn, dersom individuelt ansvar i stor grad overses, eller dersom for eksempel ideer om at samfunnet er «feminisert» blir dominerende.
Det er noe befriende og tydelig ved Kjøs sitt budskap. Mange menn liker nok også å høre det Kjøs sier, fordi han viser menn respekt ved å si at menn kan bedre. Evnene er der – skjerp deg. Og selv om evnene ikke er der, hva er alternativet til å prøve å skjerpe seg, i betydningen å forsøke å gjøre seg selv mer attraktiv? Menn stemmer også i større grad på borgerlige partier, som i større grad, i alle fall på et ideologisk plan, fremhever individuelt ansvar. «Høgre – fordi at du veit du kan ta deg saman», er et slagord som journalist i Minerva, Aksel Fridstrøm, har laget, men Høyre aldri har tatt i bruk. Det ville nok ikke fungert som stemmesanker hos den jevne Morgenbladleser, men det har nok en viss appell der ute – bare se hvor populær Jordan Peterson er.
På likestillingsområdet har strukturargumenter som «glasstak», «gutteklubben grei», «kjønnsdelt arbeidsmarked», «maskulint syn på verdiskaping», eller at kvinner sliter seg ut i belastende og lite verdsatte jobber, fortsatt relevans, men de er blitt alt for omfattende. På det politiske plan er det vanskelig å se forskjell på partiene. Alle partier er for tiltak som skal bryte ned strukturer og fremme likestilling, i betydningen løfte frem kvinner. Individuelt ansvar tones ned til fordel for fedre- og styrekvoter, tiltak, ombud, aktivitets- og rapporteringsplikter, og endeløse seminarer om nyansatte kvinner som visstnok opplever enorme hindre på grunn av menn som for eksempel har bedt dem koke kaffe, eller servitører som tror mannen betaler.
Selv med Fremskrittspartiet i regjering har ikke likestillingsloven blitt kjønnsnøytral. Strukturer er angivelig fortsatt så hemmende for kvinner at det må stå i likestillingsloven at den særlig skal fremme kvinners stilling. Få våger for eksempel å påpeke at også kvinner selv har et ansvar for å gjøre seg aktuelle for lederjobber. Vi lever i en tid hvor mange frykter en polarisering av samfunnsdebatten. Skal denne polariseringen unngås, for eksempel på likestillingsområdet, er vi avhengig av at flere politikere enn Sylvi Listhaug påpeker helt basale ting som at kvinner har ansvar for egne valg. Hennes kritikk av «elitefeminisme» treffer nettopp fordi et snevert syn på likestilling har blitt for dominerende.
Mange kvinner som lykkes i næringslivet, er nettopp opptatt av det individuelle ansvaret og hardt arbeid. Toppsjefen Kristin F. Kragseth, som ble intervjuet av DN 3. juli, ble spurt om hun hadde hatt vansker som kvinne i en konservativ oljebransje. Hun svarte avkreftende – hun hadde snarere blitt lagt merke til. Kanskje hennes holdning har vært avgjørende for hennes suksess?
Et mer liberalt syn på likestilling som ansvarliggjør individet, samt en konservativ realitetsorientering som påpeker at kjønnsroller ikke bare handler om strukturer, men også frie valg, er avgjørende hvis vi skal oppnå mer likestilling i samfunnet.
Artikkelen er publisert hos Minerva 9.7.18.