USAs president Donald Trump har innført en politisk logikk i Det hvite hus som vil kunne endre de prinsippene for internasjonale handels- og investeringsavtaler som har ligget til grunn for den globale økonomiske utviklingen siden slutten på andre verdenskrig. Trump vil erstatte det som kalles multilaterale handelsavtaler mellom flere land som har felles interesser i slike avtaler, med bilaterale avtaler basert på egne amerikanske interesser overfor enkeltland eller grupper av land.
Det er den samme logikken som ligger bak Storbritannias ønske om å forlate EU. De såkalte brexiterne ønsker nasjonal kontroll over den handelspolitiske utviklingen fremfor at denne kontrolleres av de 28 EU-landene i fellesskap. Hvis dette skjer, vil det kunne få store konsekvenser for norske bedrifter og arbeidsplasser, som er helt avhengig av gode internasjonale handelsbetingelser siden nesten halvparten av norske bedrifters verdiskaping er eksportrelatert.
Et godt eksempel på et vellykket multilateralt handelssamarbeid er etableringen av EUs indre marked på midten av 1980-tallet og Norges tilslutning til dette gjennom EØS-avtalen på begynnelsen av 1990-tallet. EØS-avtalen knytter norske bedrifter og arbeidsplasser til et felles marked med mer enn 500 millioner innbyggere. Den regulerer ikke bare hvordan varer og tjenester kjøpes og selges på tvers av landegrensene, slik tradisjonelle handels- og investeringsavtaler gjør, men også hvordan varer og tjenester produseres og konsumeres i et felles marked.
For et land som Norge, med et godt organisert arbeidsmarked og en velutviklet velferdsstat, er dette svært viktig. Vi kan derfor bare håpe på at Trumps nye handels- og investeringspolitikk eller en eventuell Brexit ikke vil endre de grunnleggende prinsippene i dagens internasjonale handelsregimer og avtaler i en mer bilateral retning. Men vi må også selv verne om de multilaterale avtalene Norge har sluttet seg til på dette området, ikke minst EØS-avtalen. Den er det bare fire partier på Stortinget som eksplisitt støtter. Det er Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Senterpartiet, SV og Rødt vil si opp EØS-avtalen og erstatte den med bilaterale avtaler, mens Frp vil reforhandle den for bedre å sikre norske interesser i EUs indre marked. Det er spesielt den frie bevegelsen av personer flere Frp-politikere er skeptiske til. Men når vi ser hvordan britenes forhandlinger med EU har gått i det siste, er det lite trolig at vi gjennom en reforhandling skulle kunne få til en bedre avtale med EU for norske bedrifter og arbeidsplasser enn det vi har i dag.
Dersom vi ser på den økonomiske og sosiale utviklingen etter at Norge inngikk EØS-avtalen for mer enn 25 år siden, har de fire frihetene i EUs indre marked – fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital – tjent oss usedvanlig godt. I 2015 kunne for eksempel leder i Fellesforbundet, Arve Bakke, fortelle sine medlemmer at på de siste femten årene hadde norske lønnstakeres kjøpekraft økt med 42 prosent, og nylig la Statistisk sentralbyrå frem tall som viste at det var kommet mer enn 40 000 nye lønnsmottagere til i det norske arbeidsmarkedet bare det siste året.
Som Bakke imidlertid påpeker, er det også utfordringer knyttet til lønnsutviklingen blant forbundets medlemmer, for eksempel ved at forskjellene mellom dem øker som følge av internasjonaliseringen og globaliseringen av arbeidsmarkedet. Men nettopp derfor kan ikke politiske tiltak i et eksportrettet arbeidsmarked som det norske være et nasjonalt anliggende, slik motstanderne av EØS-avtalen ser ut til å mene.
Slike utfordringer må løses med utgangspunkt i felles interesser mellom de landene som deltar i felles markeder. For norske bedrifter og arbeidsplassers vedkommende, vil det i første rekke si EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, hvor nesten 80 prosent av norsk eksport tar veien. La oss håpe at Trumps bilaterale handelspolitikk og en eventuell Brexit ikke endrer EUs forhold til tredjeland som Norge. Det vil kunne ramme norske bedrifter og arbeidsplasser hardt.
Artikkelen er publisert hos VG 20.6.18.