I dag skisserer både Aftenposten og VG syv mulige utfall av mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug. Aftenpostens oppslag ligger fortsatt på nett, men VGs finner jeg ikke, og det skyldes muligens at avisen hadde gått seg vill i de parlamentariske spillereglene og skisserte minst et par umulige utfall.
Etter at avisene publiserte disse artiklene, sier både VG og NRK at de har kilder som forteller at Erna Solberg har bestemt seg, og at hun vil stille seg bak sin statsråd og dermed stille kabinettspørsmål før Stortinget stemmer over mistillitsforslaget. Jonas Gahr Støre på sin side sier at han er klar til å felle regjeringen. Dermed blir det opp til KrF, som ennå ikke har bestemt seg, om regjeringen skal felles eller ikke. I skrivende stund mobiliseres det fra flere hold: Tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland kommer med en oppfordring til KrF om å gjøre det riktige, og ikke bare tenke strategisk, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende med tanke på at hun nå er fylkesmann. På den annen side pågår det markeringer til støtte for Sylvi Listhaug foran Stortinget.
Det finnes ingen annen politiker i Norge i dag, som vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør. At en statsråd ser seg tjent med å virke så splittende og så lite samlende er gåtefullt for meg. Det var ikke gitt at det skulle bli slik, den gangen hun ble landbruksminister i 2013, men slik er det altså blitt. Og den splittende stilen virker sterkere når hun bestyrer justis- og innvandringsfeltet enn da hun var landbruksminister.
Antipatiene som retter seg mot Sylvi Listhaug, finnes blant mennesker i alle partier, også i hennes eget parti. De misliker den splittende og støyende stilen og den svake rolleforståelsen. Noen misliker selvsagt også den strenge innvandringspolitikken og -retorikken hun står for, men det gjelder ikke alle. Også blant de som ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, er det folk som er kritiske til måten hun arbeider på, blant annet fordi hun får igjennom færre saker i Stortinget enn hun ville fått med en mer forsonende stil.
Sympatiene som retter seg mot Listhaug, kommer selvsagt fra svært mange i hennes eget parti, men også fra mennesker i flere andre partier. Mange, langt utenfor Fremskrittspartiets rekker, ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har også støtte blant mange kristne, selv om denne støtten har vært satt på en viss prøve i det siste. Mange liker også at hun snakker slik at folk forstår og «kaller en spade for en spade». Sylvi Listhaug representerer et ytterpunkt både i sitt eget parti og i norsk politikk, og derfor er hun også dømt til å få mange støttespillere som befinner seg utenfor det normale politiske spekteret, noe hun selv ikke alltid er så glad for.
Alt dette forteller meg at Erna Solbergs handlingsalternativer i praksis ikke er så mange.
Jeg tipper at hverken Erna Solberg eller Siv Jensen er særlig lykkelige over den situasjonen Sylvi Listhaug har satt både dem og regjeringen i. Når man forårsaker så mye skade som Listhaug har gjort den siste uken og står i fare for å forårsake en hel regjerings fall, skulle man tro at man kanskje ville vurdere å bidra til å løse problemet, for eksempel ved å be om å få en annen statsrådspost eller ved å be om å få gå av. Men dette skjer neppe. Når man vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør, befinner man seg på en måte i en boble der man får et overveldende inntrykk av å ha stor støtte.
Hvis ikke Listhaug selv ønsker å flytte på seg eller gå av, har Erna Solberg (og Siv Jensen) neppe noe annet valg enn å stille seg bak sin egen statsråd. Skulle Solberg forsøke å flytte Listhaug mot hennes vilje, gi henne avskjed eller unnlate å stille kabinettspørsmål, slik at regjeringen ikke går av, selv om Listhaug må gå av, vil reaksjonene bli enorme. Den splittelsen Listhaug forårsaker nå, vil antagelig være barnemat i forhold til den splittelsen eller det opprøret vi da vil se. Det kan tvinge Fremskrittspartiet ut av regjering, eller partiet kan rives i filler. Og det innvandringskritiske partiet som da oppstår, enten det er Fremskrittspartiet i ny drakt eller et nytt innvandringskritisk parti, vil garantert ikke virke mindre splittende enn Sylvi Listhaug gjør nå – og det vil påvirke alle partier. Alternativet til å stille seg bak Listhaug er tross alt ikke at hun forvises til kommunikasjonsbransjen, men at hun blir den mest kjente stortingsrepresentanten vi har.
Dette er likevel ikke den eneste grunnen til å stille seg bak Listhaug. For selv om mange har liten tillit til Listhaug, og de kan argumentere godt for det, kan det også, slik Kåre Willoch har påpekt, argumenteres for at denne saken er for liten til å stemme for et mistillitsforslag, særlig når alle vet at det er en nokså sikker tradisjon for at det vil felle hele regjeringen. Listhaug har, tross alt, bedt om unnskyldning fra Stortingets talerstol, og både Solberg og Jan Tore Sanner har fremført hele regjeringens unnskyldning. Og KrF har allerede fremført den strengest mulige kritikken en statsråd kan få, uten at det fremmes mistillit.
Erna Solberg har altså neppe så mange valg, noe jeg også antydet i en blogg jeg skrev for en knapp uke siden. Sprengkraften i å forsøke å kvitte seg med Listhaug nå, er rett og slett for stor. Samtidig er det vanskelig for Erna Solberg å være helt sikker. Hun, som – med rette – har vært stolt av at hun har ledet en koalisjon og vært statsminister i et land med mindre splittelse og polarisering enn i de fleste andre land, ser nå at splittelsen også vokser med Listhaug i regjering.
Men selv om dette er ekstremt vanskelig for Erna Solberg, finnes det lyspunkter, dersom regjeringen overlever tirsdagens stortingsmøte:
Selv mange av Sylvi Listhaugs støttespillere ser at det er Listhaug selv som har bragt både henne, statsministeren og regjeringen opp i stry, og at statsministeren nå i over en uke har vært nesten heltidsbeskjeftiget med å rake kastanjene ut av ilden – uten å få så mye hjelp av Listhaug selv. Dermed ser nok også støttespillerne hennes at dette ikke kan gjenta seg, fordi tålmodigheten da blir strukket for langt.
Sylvi Listhaug har tillatt seg å være statsråd med en svært lang løpestreng, mens statsministeren har utvist en engels tålmodighet.
Den løpestrengen vil nå bli veldig mye kortere.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 18.3.18.