Det er fortsatt mange velgere i distriktene, og hvordan partiene klarer å balansere interessene mellom by og land, kan bli avgjørende for utfallet av årets valg. Partiprogrammene uttrykker kun små forskjeller i prioriteringer av verdier langs skillelinjen sentrum-periferi. Men motsetningene forsterkes gjennom retoriske utspill i den løpende politiske debatten.
Den store oppmerksomheten rundt den påståtte sentraliseringsprosessen har gitt Senterpartiet mer taletid og muligheter til å sette konkrete saker på dagsorden i årets valgkamp. Det har ført til at også de andre partiene nå er mer opptatt av forholdet mellom by og land og sentrum og periferi.
Men der den politiske debatten og ikke minst retorikken synes å uttrykke et sterkt skille mellom partiene, viser partiprogrammene et annet bilde. Dette er ikke overraskende, ettersom alle partier ønsker å representere både by og land, sentrum og periferi.
I et nylig utgitt Civita-notat har jeg sett nærmere på hva partiene mener om distriktspolitikken og om forholdet mellom sentralisering og desentralisering, som har vært mye diskutert i årets valgkamp. Min analyse viser at det ikke er små forskjeller mellom partiene når det gjelder synet på disse forholdene, kanskje bortsett fra i synet på hvordan distrikter og kommuner sikres mest mulig selvstyre, og dessuten hva som er viktigst for lokalsamfunnene.
Selv om den politiske debatten kan etterlate et inntrykk av at Høyre og Senterpartiet er uforenelige i sine verdier, er ikke det helt riktig. I arealforvaltning, enkelte skattespørsmål, synet på byråkrati og i rovdyrpolitikken viser partiene mer likheter enn forskjeller.
Men når det gjelder praktisk vilje til desentralisering, ser de to partiene ut til å gå hver sin vei. Da virker Høyre mer villig til å stå opp for det lokale selvstyret.
For Senterpartiet kan det virke som om nærhet, tilknytning og kjennskap til lokalbefolkningen er en sentral del av det som inngår i kvaliteten på offentlige tjenester. De små lokale forholdene i Norge har stor verdi, og en sentralisering bort fra dem sees på som bekymringsverdig.
For de reformvillige i den sittende borgerlige regjeringen vil derimot en delvis konsentrasjon av ressurser, tjenester og tilbud i regionene være en forutsetning for økt kvalitet og effektivitet. Dette gir større muligheter for spesialisttilbud, for bedre ressursbruk og vil være kostnadseffektivt.
Striden om kvantitet / kvalitet gir også en antydning om hvor partiene skilles i forståelsen av begrepene sentralisering og desentralisering. Høyre mener for eksempel at kommune- og regionreformen er nødvendig for å hindre sentralisering som følge av at kommunene og regionene ikke er sterke nok til å kunne tilby tjenester av høy kvalitet.
Denne tanken støttes av de fleste partier, med unntak av Senterpartiet og Rødt, som frykter at allerede etablerte institusjoner og tilbud (utenfor Oslo) kan svekkes.
Senterpartiet omtaler kommunereformen i seg selv som et sentraliseringsgrep som fjerner institusjoner og arbeidsplasser fra lokalsamfunnene og utkant-Norge. Utsiktspunktet synes dermed å være svært forskjellig.
Det er likevel ikke nødvendigvis slik at Høyre retter blikket mot distriktene fra sentrum, mens Senterpartiet ser Norge fra periferien. Høyre er tilhenger av et samfunn som styres nedenfra og opp og har gjennom sitt fokus på enkeltmennesket et positivt syn på lokaldemokratiet og desentralisering av makt.
Senterpartiet fokuserer på det politiske og administrative styringssystemet i seg selv, hvor de tradisjonelt har ført en distriktsvennlig politikk som er sikret gjennom økonomiske overføringer fra sentrum til periferi.
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre virker som de forsøker å være balanserte i sitt syn på forholdet mellom sentrum og periferi på de områdene jeg har gjennomgått i mitt notat. De ønsker politiske vedtak som gagner sentrum så vel som distriktene (selv om de tre partiene skiller seg noe fra hverandre). De viser altså ingen utelukkende støtte til én av de påståtte motpolene.
Arbeiderpartiet er enda vanskeligere å plassere, fordi de har vært svært forsiktige med å ta konkrete standpunkt i de sakene som har vært oppe til debatt de siste månedene.
Einar Lie, som er professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, påpeker i Aftenposten 24. mars 2017 at det påståtte distriktsopprøret vi for tiden opplever, synes å ha blitt muliggjort av distriktenes suksess og handlingsrom i Norge. Distriktshensyn har lenge vært en sentral del av norsk politikk og virker inn på den geografiske sammensetningen av Stortinget. Periferien har vært overrepresentert og har blitt sikret denne stillingen gjennom flere grunnlovsvedtak.
Sentralisering er ikke unikt for Norge. Men det kan argumenteres for at prosessen har blitt styrket av forskjellige sentraliserende politiske grep de siste årene. Eksempler kan være at Postens tjenester reduseres, sykehus legges ned, studietilbud blir færre, og bussruter i distriktene forandres.
I senere tid har det, som vi har sett, også vært snakk om å stenge lensmannskontorer og slå sammen kommuner. Samtidig er målet med en slik desentral sentralisering å motvirke sentraliseringen. Målet med større kommuner handler om å skape grunnlag for at de i større grad kan styre seg selv, og kan slik sett sees på som god distriktspolitikk.
Innlegget er publisert hos Minervanett 8.9.17.