Jeg leser ofte om det testregimet jeg angivelig har innført i norsk skole.
I Morgenbladet 25.august skriver for eksempel debattredaktør Marit K. Slotnæs på lederplass, tydeligvis litt nedstemt, at velgere som vil kvitte seg med hele testregimet som forbindes med Kristin Clemet og kunnskapsløftet, blir henvist til SV og Rødt.
Men hvilket testregime er det Slotnæs tenker på? De prøvene jeg, det vil si Stortinget, innførte i min tid, var de nasjonale prøvene. Vi var da et av ytterst få land som ikke hadde nasjonale prøver. De ble innført, blant annet fordi det ble avdekket at vi ofte ikke visste nok om elevenes faglige utvikling før det var for sent.
De nasjonale prøvene har en litt annen form nå enn da jeg var minister, men omfanget er omtrent det samme: Det gjennomføres tre prøver på 5. trinn, tre prøver på 8. trinn og to prøver på 9. trinn, altså til sammen åtte prøver på ti år. To av dem varer i 60 minutter, de andre varer i 90 minutter.
Prøvene hjelper lærere, rektorer og myndigheter til å skape en best mulig skole for elevene.
I tillegg til nasjonale prøver ble det, mens SV hadde utdanningsministeren, innført noen obligatoriske kartleggingsprøver i lesing på 1. 2. og 3. trinn og i regning på 2. trinn. Disse prøvene tar 45 eller 60 minutter.
Kartleggingsprøvene og de nasjonale prøvene har ulike formål, som jeg ikke går inn på her. Men jeg er enig med dem som mener det er fornuftig å gjennomføre disse prøvene, fordi det hjelper lærere, rektorer og myndigheter til å skape en best mulig skole for elevene.
Alt oppsummert: Elevene bruker cirka 15 timer på obligatoriske prøver i løpet av ti år. Det er under 0,2 prosent av all den undervisningstiden elevene minimum har krav på.
Utover dette kan selvsagt kommunene, skolene og lærerne selv gjennomføre prøver ut fra hva de mener er pedagogisk riktig. Men det skyldes altså ingen vedtak fra oven.
Innlegget er på trykk i Morgenbladet 8.9.17.