I slutten av august og begynnelsen av september kunne vi lese flere dramatiske artikler om Osloskolen i Klassekampen og Dagsavisen.
Oppslagene var nesten påfallende like og bygget opp omtrent slik:
* Høyre, og særlig kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og tidligere utdanningsminister Kristin Clemet, har flere ganger hevdet at Osloskolen er spesielt god, blant annet ved at den greier å løfte svake elever og på den måten bidra til utjevning, og ved at den på mange områder gjør det bedre enn skolen ellers i landet.
* Dette «avslører Høyres skolebløff», og «Høyres utstillingsvindu» er dermed punktert. Osloskolen er nemlig «langtfra flinkest i klassen».
* Arbeiderpartiets tidligere utdanningsminister Trond Giske, og byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune, Tone Tellevik Dahl, mente at den nye forskningen slo «hull på myten» om Osloskolen. Og siden Tellevik Dahl ikke ønsker å fortsette med Høyreskolens «cherry-picking» ved bare å vise frem de positive sidene ved Osloskolen, har hun valgt «å se hele bildet». Og basert på dette bildet er byrådet og Arbeiderpartiet nå «godt igang med en styrt avvikling av Høyreskolen».
Uttalelsene fra Tellevik Dahl står i skarp kontrast til de uttalelsene hun kom med etter at hun ble skolebyråd høsten 2015. Da mente hun at Osloskolen var i «god form», og at den var «utrolig flink til å løfte de svakeste elevene».
Uttalelsene hun, med støtte fra Trond Giske, nå kommer med, er derfor dramatiske: Hun mener hun har fått forskning som på en overbevisende måte forteller henne at det hun visste fra før, nå er «myter», og at den begrunner en «styrt avvikling» av Høyreskolen slik vi kjenner den. Når hun trekker så drastiske og negative konklusjoner om resultatene som oppnås i den etaten hun selv har ansvaret for, skulle man tro at dokumentasjonen var overveldende. Noe annet ville nemlig være meget oppsiktsvekkende.
Men – det er nettopp det det er. Civita publiserer i dag et notat om Osloskolen. Der har mine kolleger Haakon Riekeles og Mats Kirkebirkeland gått igjennom den viktigste statistikken og forskningen som vi tidligere har kjent til, og som har vist at Osloskolen gjør det meget godt og har hatt en meget positiv utvikling de siste 20 år, til tross for en utfordrende elevmasse. De går også igjennom de to forskningsarbeidene som ligger til grunn for den massive kritikken Osloskolen nå har fått, også fra sin egen eier. Riekeles og Kirkebirkeland redegjør for metoder og resultater – og ser også på svakheter og styrker ved metodene og tolkningen av funnene – og redegjør nærmere for hvorfor forskerne som har stått frem i Klassekampen og Dagsavisen, og i dag også i Aftenposten, kommer til andre resultater enn tidligere forskningsarbeider har gjort.
Spørsmålet som reiser seg, er: Hvordan kan Trond Giske, og, ikke minst Tone Tellevik Dahl, nesten med lynets hastighet slå fast at det vi hittil har visst om Osloskolen, er «myter», og at den nye forskningen er så solid, sikker og overbevisende at den nærmest slår ihjel tidligere forskning? Hvilken interesse skulle de ha av å gjøre det?
Osloskolen har utvilsomt både utfordringer og problemer, og den kan på mange områder bli enda bedre. Men det er altså vanskelig å forstå hvilken interesse Osloskolens egen byråd har i å «snakke ned» resultatene på den måten hun nå har gjort, uten engang å forklare oss på hvilket grunnlag hun gjør det, utover en overfladisk henvisning til NIFU og Nordli Hansen. Om hun vil legge om skolepolitikken i Oslo radikalt, slik det ser ut til at hun er igang med, bør hun stå for det uten å begrunne det med å tegne et falskt bilde av det arbeidet og de resultatene Osloskolen har oppnådd så langt.